Bokelskere.no

Eg er veldig einig med deg - no ville eg helst ha lese desse dikta i original, men eg har dei ikkje på spansk, og så fekk eg denne her tilsendt frå Bokvennen. Mange av dikta blir for prosaiske; rart, forresten, for det Neruda gjer, er jo nettopp å poetisere kvardagen, å fylle det kvardsagslege med poesi: Maten vi et, katta vår, ordbøkene, regnet - og dovenskapen! Gjendiktaren Kari Näumann er faktisk best når ho gjendiktar det aller mest prosaiske, i "Ode til tingene". Og som du seier, fortener "Ode til tomaten" og "Ode til løken" å bli lesne, uansett. "Ode til katten" kjende eg ikkje frå før, så dette var eit fint dikt å lese for ein katteeigar.

Og jeg er uenig med dere begge. Eller er vi egentlig uenige? Dette er en av de friskeste samlingene jeg har lest på lang tid, og jeg sammenligner odene her gjerne varmt opp mot mye av den selverklært banale norske samtidspoesien hvor ingenting får lov til å ha verken noe betydning eller engang adjektiver. Jeg synes mye av disse odenes styrke er at "det pompøse" her holdes akkurat der det skal, så å si, jeg mener, lovtalene er akkurat på sin plass og springer ut av noe virkelig. Poetiseringen av hverdagen mener jeg han her får til; kanskje er det enda bedre i spansk drakt, men det kan jeg ikke si noe om. Jeg tror imidlertid dere har rett i å påpeke det at de mer prosaiske diktene er de beste, men da handler det ikke om et prosaisk språk, men et prosaisk startpunkt, f.eks. den glimrende oden til løken. Kanskje grunnen til at disse er så gode er nettopp det at selve den poetiske bedriften kommer tydeligere til syne, alkymien så å si, å vise alle ting - selv det små og hverdagslige - sin betydning. Om en elsket sine hender er det mer selvsagt. Jeg liker også odene til kjærligheten, ensomheten og ordboken, for ikke å nevne det innledende "Det usynlige mennesket".

Det var gjendiktinga som eg uttalte meg om. Klart Neruda får til å poetisere kvardagen! Du ser ut til å finne meir av dette i gjendiktinga enn meg, og det er jo bra for gjendiktaren (som eg skulle ønskje hadde eit ordval og ein syntaks som kom opp mot originalen). Eg er heilt einig med deg når det gjeld Neruda.

Av denne grunnen er jeg svært glad i å lese tospråklige samlinger, noe jeg har gjort bl.a. med Goethe, Rilke og Eluard, så kan man følge med f.eks. på endringer i syntaksen. Grove omskrivinger i syntaks er noe jeg virkelig hater, jeg forstår det ikke; man sier det blir bedre norsk, men jeg ser ofte at det heller blir dårlig poesi. Takk for å oppklare at det er slik her i odene, for da skal jeg lese dem med litt mer mistenksomhet og en gang i tiden skaffe meg en spansk versjon.