Bokelskere.no

Litt ambivalent når det gjelder denne da!Måten boka er skrevet på er sjarmerende og ganske så genial.Men når det gjelder plottet og personkarakteristikkene synnes jeg Lahlum er ute på noe tynn is.For meg ble aldri personene i boka troverdige.Og hvorfor i all verden blande inn ei ungjente i rullestol som intelligentmessig overgår vår kjære etterforsker så til de grader?!Løsningen på mysteriet og hvem "skurken" var ble for opplagt.Med tanke på omtalen av boka ble jeg nok dessverre en smule skuffet ja!

Helt enig med deg ad "assistenten" på 18 år som knapt nok har vært utenfor husets fire vegger, men som likevel kan "alt". Minner meg litt om Stig Larssons heltinne i Millennium; også hun lite troverdig.

Jeg har bestemt meg for å lese disse bøkene til Lahlum, starter nå på nr to i serien. For øvrig er jeg ingen Agathe Christie-tilhenger og det er kanskje det som er grunnen til at jeg ikke er "frelst"?

Hmm, en stund siden jeg leste boka... Drøftet den så vidt her om dagen og husker ikke så mye av den. Det betyr " en lett og helt grei krimbok". Likevel, noe sitter igjen; " definisjonen" av menneskefluene. Har i ettertid av den grunn tenkt å ta den med til boksirkelen min....

Kommer til å låne den boka en gang til... :) så får vi se....

Veldig enig angående troverdigheten til personene.

Husker det plaget meg at alle løp ut i gangen etter de hørte skuddet. Er det ikke mer naturlig å ligge litt lavt etter skudd har blitt avfyrt?

Mens jeg leste, tenkte jeg at historien om hendelsen i Sverige under krigen kunne ha vært sann. Lahlum er jo en historiker som godt kan ha kommet over gamle hemmeligheter. .."dessverre" falt denne teorien vekk under etterordet hans.

Jeg er enig i det du sier her, dvs kanskje er jeg ikke engang ambivalent, men faktisk temmelig negativ.

Lahlums idé var kjempegod; tråder til 2. verdenskrig, ørlite 1968-tidskoloritt (som det kunne vært mer av), gammeldags type krim der intelligens heller enn vold og action (stort sett) preger fortellingen. Men jeg fikk problemer med språket slik jeg ser flere skriver. Var først litt usikker på om det er slik forfatteren uttrykker seg ellers også, eller om det var forsøk på 1968-uttrykksmåte. Hvis det skulle være med på å øke autentisiteten, vet jeg ikke helt om det er vellykket. Det ble for oppstyltet og slitsomt og knotete å lese.

Med en så god idé synes jeg Lahlum har misset å skrive noe veldig spennende. Oppbygging av spenning kunne det vært gjort mye med, kronologien, for eksempel, kunne han lekt med for å få dette nervepirrende, flere synsvinkler, mindre rapportering, det blir litt sånn at vår helt forteller oss at "så skjedde det og så skjedde det og så skjedde det"...

Forfatteren hadde en knakende god plan som ikke ble helt godt gjennomført (hallo, forlagsredaktør!). Skriver han en krim til, kommer jeg sannsynligvis til å lese den for å se om han utvikler seg som skjønnlitterær forfatter, fordi den første krimen hans kunne blitt bra. Terningkast 3-.

Jeg er også litt ambivalent, og er enig i at både plottet og karakterene er lite troverdige. Imidlertid er det noe som hører til sjangeren, og som vi også finner i bøkene til Christie og Conan Doyle, som Mari N. Pettersen skriver. Ei kanskje enda bedre sammenligning er kriminalromanene til Bernard Borge / André Bjerke.

Konklusjonen min må bli at som sjangertro feelgood whodunnit er dette glimrende. Det er også helt grei underholdning.Imidlertid er det ikke nødvendigvis noen voldsomt god krim, og stor litteratur er det nok absolutt ikke i mine øyne.