Bokelskere.no

Satt og puslet med dette innlegget utover ettermiddagen før jeg så at Elie har skrevet et kjempeinteressant innlegg om talen nedenfor, men deler det jeg har tenkt likevel…

Jeg tror ikke vi ser så forskjellig på Antonius, i hvert fall ikke når det gjelder før drapet. Jeg vil imidlertid kanskje ikke kalle en mann som kan holde en slik tale og så fullstendig manipulere en folkemengde enfoldig. Jeg ser at du sier han er enfoldig men med vett. Kanskje kan vi si at han er slik skapt at han reagerer mekanisk eller automatisk nesten, det er instinktivt hos ham å ville hevne en venns død, og han bruker alle sine ressurser for å oppnå det, inkludert sine fantastiske talegaver. Det blir for abstrakt for ham å vurdere republikk og kongedømme opp mot hverandre, han tenker ikke den tanken fordi han reagerer følelsesmessig, på instinkt, på drapet. På den måten kan man si at han er en enkel eller enfoldig mann. Den raske, impulsive, instinktive reaksjonen blir jo en voldsom kontrast til Brutus’ handling som har kostet så mye “følelser i motstrid” og indre vånde og overlegninger.

Bare for å presisere hva jeg mener med betydningen av pausen i talen. Det er ikke Antonius’ følelser som endrer seg under talen. Det er folkets følelser. Antonius retorikeren kjenner godt til knepet med å ta pause for å la budskapet sive inn og begynne å godgjøre seg. Det er et jo et klassisk knep som vi benytter oss av i hverdagen sjøl. Før denne pausen har han etablert Cæsar som sin venn, folkets venn og sådd tvil om Cæsars ambisjoner hos folket. Det er fra dette punktet i talen at folket begynner å snu, fra det Brutus insisterte på og nærmest kommanderte dem til at de skulle tro, hans tale er for lite jordnær og for abstrakt som du sier, og de lar seg heller rive med av Antonius’ “bevegede” og bevegende budskap.

Antonius koker selvfølgelig av følelser på innsiden, men under talen har han sine egne følelser fullstendig under kontroll og “bruker” følelser som et retorisk grep, meget nøyaktig kalkulert, for å påvirke folket følelsesmessig. Det under denne pausen han erkjenner at hevnen er innen rekkevidde som du sier. Dermed mener jeg at dette er en utrolig viktig pause i stykket fordi det er her det blir klart for oss og Antonius (sjekk Brandos ansiktsuttrykk under denne pausen!) at drapet kommer til å ende med blodbad for Roma slik den blodtørstige, hevntørstige Antonius har villet oppnå med talen. Når han så dingler testamentet foran folkemengden og gjør dem nysgjerrige, enda en sterk følelse som kan vinne over fornuft, så er det bare å “kjøre på”, og det gjør han med visualisering og konkretisering som jeg sa i innlegget til AnjaE. Han “husker” den første kvelden Cæsar hadde kappen på, trekker folket inn i sin og Cæsars intimsfære, og gjenforteller så drapet, rekapitulerer nesten som en sportskommentator denne hendelsen som han faktisk ikke var øyenvitne til! Publikum er fjetret!

Det er klart han koser seg i denne situasjonen. Han bruker hele repertoaret sitt, en titansk spennvidde som du sier og har folket i sin hule hånd. Det er klart han morer seg over hvor langt han kan gå, på tross av hevntørst er han jo iskald der han står og hele tiden beregner neste trekk i talen. Han er jo suveren! Han kalkulerer hele tiden hårfint hvor langt han skal trekke (melo)drama, ironi, historiefortelling, historieforvrenging, sinne osv. (Og dette repertoaret synes jeg også Brando viser, jeg er uenig i at han bare er monoton og sinna hele tiden.) Når Antonius på slutten sier “I am no orator”, så er han overbevist om at nå kunne han nesten sagt hva som helst. Folket er i sine følelsers vold og denne replikken blir en ironisk kommentar til dette og sier at “nå har jeg fått dere dit jeg ville”. (Brando forlater den herjende mengden med et skjevt lite smil når han har snudd ryggen til dem. Han er fornøyd med seg selv, han fikk folket dit han ville.)

Så var det sluttscenen… Nå har vi kommet fram til at Antonius på en måte er en enkel soldat-sjel som handler instinktivt og han har enkle lyster som festing og blodbad, primale lyster eller inklinasjoner kunne man nesten si. (Digresjon: Så traileren til en serie som går på Max her en kveld, “Spartacus”, som tydeligvis er lagt til gladiatormiljø i det gamle Roma. Reklamen lød på at serien inneholdt sex og “gladvold”!) Men Antonius er også kaldblodig og intelligent nok til å holde denne begravelsestalen midt i all hevntørsten. Hevntørst og maktbegjær kan være slike ur-lyster, og nå er det Octavian som er makten og som det gjelder å holde seg inne med. Octavian har jo allerede fått innblikk i sin med-triumvirs kaldblodighet og satt et ørlite spørsmålstegn ved den omtalen Antonius gir Lepidus. I sluttscenen er Octavian rask med å tilby at de som har tjent Brutus skal få tjene ham, og gir dermed Brutus og hans ettermæle en slags anerkjennelse. Det er opportunt for Antonius på dette punktet å være enig med den nye kompisen sin, Octavian, og si noe pent om Brutus. Er det noe som er lett for Antonius, så er det å si det som passer til formålet eller anledningen. Det er en vakker tanke at Antonius opplever et glimt av selvrefleksjon her, og som du sier, det kan hende han ser det som Brutus og han tross alt har felles; mangel på korrupsjon. Det er ikke nødvendigvis noen motsetning i dette og Antonius’ opportunisme, det er hva han velger å gjøre i fortsettelsen som avgjør…

Dette skulle i utgangspunktet være et ryddig, kort og greit svar på noe av det du trekker fram, Eirik, og vi har ikke snakket om Portia i det hele tatt enda…

Ja, da får jeg bare ta utfordringen og si noen ord om Portia! Faktisk har vi som lesere allerede møtt henne, hun er nevnt i The Merchant of Venize:

In Belmont is a lady richly left;
And she is fair, and, fairer than that word,
Of wondrous virtues: sometimes from her eyes
I did receive fair speechless messages:
Her name is Portia, nothing undervalued
To Cato's daughter, Brutus' Portia

Det sies at Portia var svært ung, og ikke minst svært vakker, da hun giftet seg med Brutus. Selv om hun var veldig ung i forhold til ektemannen, kom hun til å elske ham. Kilder strides om de fikk en sønn eller ikke. Likefullt: hun var datter av Cato og et godt gifte for Brutus. Shakespeare ga henne den mest sentrale kvinnerollen i Julius Cæsar.

Når Brutus i Julius Cæsar har fått besøk av konspiratørene, våkner Portia opp og er svært urolig. Hun kjenner sin mann godt og vet at han går og dveler ved noe. Allerede ved første møte med henne får vi hint om at Portias helse ikke er den aller beste:

BRUTUS
Portia, what mean you? wherefore rise you now?
It is not for your health thus to commit
Your weak condition to the raw cold morning.

Portia ber Brutus om å dele sine sorger med henne. Brutus kommer med unnskyldninger, blant annet om at han er syk; alt for å unngå å fortelle ektefellen om planene som er lagt. Men, som sagt, Portia kjenner mannen sin og skjønner at det er mer i gjerde. Hun ber ham derfor igjen om å ha tillit til henne og fortelle henne om det som plager ham.

You have some sick offence within your mind,
Which, by the right and virtue of my place,
I ought to know of: and, upon my knees,
I charm you, by my once-commended beauty,
By all your vows of love and that great vow
Which did incorporate and make us one,
That you unfold to me, yourself, your half,
Why you are heavy, and what men to-night
Have had to resort to you: for here have been
Some six or seven, who did hide their faces
Even from darkness.

Det er helt tydelig at Brutus og Portia nærer sterke følelser for hverandre. Brutus kommer med kjærlighetserklæringer, men vil fremdeles ikke dele med sin kone det som opptar ham aller mest. Portia minner ham på at ikke bare er hun en kvinne; hun er kvinnen Brutus selv valgte til ektemake:

If this were true, then should I know this secret.
I grant I am a woman; but withal
A woman that Lord Brutus took to wife:
I grant I am a woman; but withal
A woman well-reputed, Cato's daughter.
Think you I am no stronger than my sex,
Being so father'd and so husbanded?

Hun prøver å bevise at hun er verdig Brutus’ hemmeligheter ved å skade seg selv, og gjennom denne skaden bevise at hun kan tåle smerte og ikke svikte ektemannen. I det det banker på døren, lover Brutus å fortelle henne alt senere: han vet at han kan stole på henne. Denne samtalen får ikke vi lesere ta del i, men det gjøres senere klart at den har funnet sted.

Når Brutus og hans medsammensvorne drar for å utføre sin illgjerning, er Portia svært urolig. Hun sender stadig bud etter Brutus; trolig er hun redd for at det er ektemannen som må bøte med livet i en konfrontasjon med Cæsar. I tillegg virker det som om hun ikke støtter sin manns planer fullt og helt:

O constancy, be strong upon my side,
Set a huge mountain 'tween my heart and tongue!
I have a man's mind, but a woman's might.
How hard it is for women to keep counsel!

Neste gang Portia nevnes i stykket, er hun død. Brutus sier at hun ”swallow'd fire”. Det er uenighet blant historikere om hvordan hun faktisk døde. Enkelte hevder hun tok liver sitt ved å svelge glødende kull, andre mener hun brukte karbondioksidforgiftning. Atter andre hevder hun døde på grunn av dårlig helse (noe som også antydes av Brutus tidlig i stykket). Uansett: Portia fremstår som den viktigste kvinnen i stykket og ikke minst den eneste kvinnen som visste om konspiratørenes planer. Døde hun ved hjelp av egen hånd, eller var hennes endelikt naturlig? Hva tror dere andre?

Den utfordringen kastet du deg raskt og elokvent over ja, AnjaE :)

“Problemet” med Portia er jo at hun har så få scener og replikker, likevel får vi inntrykk av at hun er både sterk og klok og av at hun elsker Brutus slik du skriver. Det er noe uklarhet rundt henne, for eksempel i de små dialogene der vi får vite at hun er død. Ligger det i det at vi skal tolke masse sjøl, eller var hun ikke så interessant for S?

Jeg har tidligere hevdet at Brutus’ store feil er manglende selvinnsikt, han tror at han tenker og vurderer klart og fornuftig og han insisterer på at han er en mann av ære. Så viser det seg at han gjør fatale feilvurderinger gang på gang og han lærer ikke av sine feil, burde han ikke for eksempel være litt mer ydmyk overfor Cassius i penge-krangelen siden Cassius jo beviselig har hatt rett i mangt før?

Jeg tenker at enda en feil Brutus gjør, er å ikke høre på Portia, eller rettere sagt ikke dele de vanskelige tankene med henne før det er for sent. Hun er fornuftig og klok, han betrakter henne som fornuftig og klok, og hun kunne ha hjulpet ham til å sortere tankene og “justere” selvbildet hans litt. Hun er den eneste som står opp mot Brutus i dette stykket og forlanger en forklaring som hun har rett til å få, fordi det allerede er etablert at det ikke er noen hønsehjerne vi har å gjøre med her, det viser dialogen mellom dem helt klart. Dette er et voldsomt tillitsbrudd fra Brutus’ side og Portia sier da også:

Er jeg din,
men bare på en måte, liksom halvveis,
som selskap ved ditt bord, som sengehygge,
som en som tidvis snakker? Bor jeg bare
i dine gleders forstad? Er det alt,
er Portia Brutus’ skjøge – ingen hustru.

Selv om Portia får vite siden hva Brutus skal gjøre, så er skaden skjedd. Vi vet ikke om hun har hatt mulighet til å prøve “å snakke fornuft” til sin mann, men sviket fra hans side er begått og kimen til både Portias og Brutus’ undergang er lagt.

Portia er jo faktisk den eneste i dette stykket som ikke driver med manipulasjon eller blir manipulert. Hun spiller med åpne kort hele tiden, men hun har som kvinne ingen mulighet til å påvirke hverken mannen ser det ut til, eller offentligheten. Hun må sitte taus i huset og bare sende ut et bud for å høre etter hvordan det går.

Jeg hadde ikke tenkt over noen annen mulighet enn at hun begikk selvmord, på hvilken måte det nå enn var. Selvmord “passer inn” i tolkningen min som går på at hun blir sveket av Brutus. Det er jo nesten hun som er den tragiske helten her hvis man ser på henne med utgangspunkt i de aristoteliske sjangerkravene til tragedie. (Shakespeare har som vanlig lekt med å gjøre de andre karakterene så komplekse at de ikke passer inn i dette systemet.) Hun er en helt som publikum kan føle medfølelse med og kjenne seg igjen i. Hennes tragiske “feil” (hamartia) er at hun er kvinne og derfor ikke i tilstrekkelig grad er i stand til å påvirke sin mann eller samfunnet. Når hun virkelig innser hva hennes mann har stelt i stand, at han ikke har hatt tillit til henne (tidsnok) og at hun ikke har kunnet påvirke ham, kommer “gjenkjennelsen” eller innsikten (anagnorisis), riktignok uten at vi får bevitne den, og Portia må dø. Noen som fikk noen opplevelse av katharsis her nå? Den som ikke oppnår noen “innsikt”, ikke en gang rett før selvmordet tror jeg, er Brutus som jeg personlig må innrømme jeg får mindre og mindre sansen for jo mer jeg tenker på ham.

(Eirik har rett i at vi må prøve å se bort fra personlige sym- og antipatier når vi tolker, men nå er jeg ikke på skolen, så jeg forbeholder meg retten til å synes at Brutus er en dust! :))