Bokelskere.no

Tror nok definitivt at det kan bli en del vektig litteratur av begge disse sjangrene. Dét fins det vel, ganske riktig, også en del eksempler på.

I fantasy-litteraturen tror jeg mye av problemet oppstår når eskapismen blir så total at det knapt lenger fins plass for menneskelige, eksistensielle spørsmål, som tross alt fortsatt er avgjørende for leseinteressen til ganske mange av oss. Det siste, altså. Mennesket blir fortrengt, kanskje til og med utryddet, for det som er fantasifostre. Satt litt på spissen, "Hvorfor er jeg?" blir byttet ut med "voffor kanke drager, vampyrskjønnasser og Care Bears være sant?"

Science-fiction, derimot, har den lite misunnelige oppgaven å spå om fremtiden. I den farten vitenskapen og teknologien utvikler seg, sier det seg selv at faren for å spå feil og dermed bidra til at holdbarheten til det du skriver om er nokså kortlivet, er høyst reell. Du risikerer å være datert, nærmest før du har begynt. Å skrive science-fiction er en øvelse for visjonære.

Cornelius Jakhelln skrev en skammelig god kronikk, altfor menneskelig, ved å snu problemstillingen på hodet for en del år siden.

Litteraturen har prioritert det værende på det muliges bekostning. Diktningen var alltid et sted hvor guder, mennesker, dyr og oppfinnelser kunne leve side om side. I diktobservatoriet til Homer og Goethe sto døren på vid vegg for det umenneskelige. Poseidon kunne stikke innom for å tørke våtdrakta, mens Mefistofeles tigget pent om kaffe og sigaretter. Nå står observatoriet der, forfallent og nedbemannet, med mose på teleskoplinsene, knuste vinduer og aske på gulvet. Bare entréspeilet henger skinnende blankt.

Jeg tror du treffer spikeren på hodet angående det med eskapisme. Det er i disse tilfellene sjangrene går over til å bli sære nisjer uten interesse for den allmenne leser. Og leserne bidrar ikke til sjangrenes omdømme ved å omfavne den rene eskapismen.

Men jeg har en innvending mot det du sier om SF, for jeg opplever de beste SF-romanene som å handle vel så mye om tendenser i vår egen tid som forsøk på å spå nøyaktig om vitenskapelige endringer og samfunnsforhold i fremtiden. Det viktigste er ikke at fremtidsromanene viser seg å bli sanne, men at de sier noe om mennesket her og nå, eventuelt dets potensiale.

Jeg tror fantasy uberettiget får bære mye ansvar for eskapisme i litteratur. Som om ikke 90% av alle krimbøker er en form for eskapisme?

Men "Brave New World" og "1984" er fortsatt klassikere ...

Ja, bevares, de var visjonære som det holdt, de. Grunnen til at jeg tok med kronikken er fordi jeg langt på vei er enig. Vi trenger alle typer litteratur.