Bokelskere.no

Hvilket skuespill! Etter å ha lest flere historiske og tragiske skuespill av Mesteren, så kommer dette sjarmtrollet av et mesterverk. Her er komedien med alle de ingredienser som behøves, kjærlighet, forvekslinger, slemme brødre og drama fremført med stort patos.Jeg så filmen med Richard Branagh og Emma Thompson for mange år siden, og skuespillet er en like stor gledesspreder som filmen var.

Historien er spunnet rundt to kjærlighetshistorier. Adelsparet Claudio og Hero opplever mange hindringer på veien til lykken, deriblant et forfeilet bryllup pga svik fra Claudios velgjørenhetsmann Don Pedros bror. Men det er det munnrappe forholdet mellom Beatrice og Benedikt som egentlig er det flotte med dette stykket, her går replikkvekslingene som et avansert bordtennisspill. De lures av sine venner til å bli forelsket i hverandre, og selv om de begge to er innbitte motstandere av ekteskapet, ender stykket med en stor bryllupsfest der også de gifter seg.

For første gang gjennom dette leseprosjektet har jeg ikke klart å legge et skuespill fra meg, jeg har faktisk knegget for meg selv der spydighetene og ordkløveriene mellom Beatrice og Benedikt har blitt kastet frem og tilbake. Som en liten bihistorie har vi de velmenende, men akk så enfoldige politikonstablene Nype og Stokk som gjennom sin konsekvente misforståelse av "vanskelige" ord, skaper stooor komikk.

Famous last words står Benedikt for når han sier:

Skal en mann la seg flenge opp av spydigheter, kan han jo aldri bære et vakkert plagg. Kort og godt: siden jeg akter å gifte meg, gir jeg en god dag i hva verden har å innvende. Ert meg altså ikke med mine egne gamle innvendinger, for mennesket er et ustadig vesen, og dermed basta!

Yepp, der sa du det, JohanS! Dette stykket er et fyrverkeri av språklige finurligheter eller bordtennisspill som du sa og inneholder det en komedie skal. Det er meningen at vi skal le, og det gjør vi. Nå tror jeg muligens at jeg har lest for mange historie-spill og tragedier på rad. Riktignok fryder jeg meg over de verbale fektekampene mellom Beatrice og Benedikt, og selvfølgelig over Nypes ubehjelpelige omgang med ord han ikke kan, for øvrig spenstig gjendiktet av André Bjerke. Jeg greier bare ikke helt å overse de mørke, tragiske sidene ved dette stykket som ligger under og som gjør at S lett kunne brukt dette materialet også til å skape en tragedie i stedet.

Kontrasten mellom de sprelske dialogene, forvekslingene osv og det stokk konvensjonelle samfunnet karakterene beveger seg i, er stor. I dette samfunnet er Leonato redd den rappkjefta og frittalende Beatrice aldri vil finne seg en mann og Leonato vil faktisk drepe sin datter når han tror hun har hatt et forhold før ekteskapet! Disse menneskene er opptatt av å være høviske mot hverandre, men denne høviskheten overgår altså menneskeligheten!

Beatrice blir en motvekt til den underdanige Hero. Hun viser menneskelighet etter episoden i bryllupet, hun går inn i forholdet til Benedikt på sine egne premisser og det er forholdet mellom Beatrice og Benedikt som viser “ekte” kjærlighet. De er (etter hvert) åpne og ærlige mot hverandre og Beatrice har en replikk tidlig i stykket, under ballet i annen akt det hun sier til Benedikt: “Men hvis de leder oss galt av sted, bryter jeg dansen.” Beatrice er en dame med integritet, man gjør ikke som man vil med henne, hun tenker selv og avgjør selv hva som er riktig og galt og handler deretter. Benedikt viser sin kjærlighet ved å tro på Beatrices versjon av “utroskapshistorien”, og han bryter lojaliteten til en gammel våpenbror og går med på at han skal duellere med ham.

Forholdet mellom Hero og Claudio er mye mer konvensjonelt, arrangert eller offisielt nesten. Claudio blir plutselig bare “stormforelsket” i Hero, slik man gjerne skal. Det gjør nok ingenting at hun er enearving heller. Når han får vite om “utroskapen”, tror han umiddelbart på historien og planlegger grusomt og iskaldt å skjemme ut Hero i all offentlighet under bryllupet. Etter at hun er død, har han behov for å få “banket ut av seg melankolien” og etter at han har fått vite at hun var uskyldig er han ikke akkurat fra seg av sorg der på gravstedet, men ser heller fram mot det nye giftermålet med en han tror er enearving både til Leonatos og Antonios formuer!

Det som berger komedien er at Hero fortsatt er villig til å gifte seg med Claudio (!) slik at stykket kan slutte med både ett og to bryllup slik det skal, men du verden for en tragedie S. kunne fått ut av dette materialet. Jeg er for øvrig overbevist om at det ikke er en tilfeldighet at den sterke og frittalende Beatrice får så mye plass i stykket og at en tematikk som går på forholdet mellom kjønnene er intendert. S. har øvd seg med Kate i “Troll kan temmes” og da vi diskuterte det stykket, kom vi fram til at det absolutt er rom for å tolke Kate som noe annet enn underdanig sin Petruccio på slutten. Her trenger vi ikke anstrenge oss for å tolke Beatrice som en protagonist i stykket som framstilles med stor sympati, ikke bare som kjeftesmelle.

Eller hva? :)

Jeg er veldig enig med deg, Karamella. Denne komedien kunne absolutt vært en tragedie. På mange måter har den flere likhetstrekk med Romeo og Julie: her er maskeradeball og forviklinger, samt en død heltinne som likevel ikke er helt død... Det som er med på å gjøre dette til en komedie er, ironisk nok, nettopp hva du påpeker: Claudio ser ikke ut til å sørge særlig mye over tapet av sin kjære. Hadde han, som Romeo, nærmest blitt gal av savn, hadde nok stykket havnet i en helt annen kategori. I motsetning til Romeo lar han livet gå videre: Claudio ønsker raskest mulig å reise derifra og når han føler seg litt ”melankolsk”, ber han Benedick om å oppmuntre seg. I tillegg er han ikke spesielt medlidende med den sørgende Leonato og hans bror Antonio. Etter en konfrontasjon med dem, uttaler Claudio:

We had like to have had our two noses snapped off
with two old men without teeth.

Synes også at Hero virker svært underdanig, spesielt om man sammenligner henne med Beatrice. Likevel virker det som om kusinen Beatrice påvirker Hero til å bli litt tøffere. Blant annet svarer Hero Don Pedro ganske så rapt når hun tror han er i ferd med å kurtisere henne. I tillegg viser hun seg ganske så manipulerende når hun er med på planene om å få Benedick og Beatrice til å bli forelsket i hverandre. Jeg tror den aller største grunnen til at hun virker så veik, er reaksjonen hennes etter at Claudio skjemmer henne ut under bryllupet: hun blir helt fra seg og besvimer, og til slutt vil hun fremdeles ekte mannen som var så villig til å mistro henne og ødelegge hennes liv!

Når misforståelsen er oppklart og Claudio innser hva han har gjort, er han villig til å ta sin ”straff”. Jeg synes nesten det er noe patetisk over den liksom høviske måten han tar alt på. I tillegg sier han jo at det hele egentlig ikke var hans feil, siden han ble lurt av Don John (eller the bastard – med ett slikt navn er det lett å skjønne at Don Pedros bror ikke er av aller beste papir..). Stakkars mann…

I know not how to pray your patience;
Yet I must speak. Choose your revenge yourself;
Impose me to what penance your invention
Can lay upon my sin: yet sinn'd I not
But in mistaking.

Plutselig er Claudio full av anger og lover sågar å ære Hero og den urett som ble begått mot henne hvert år framover. Vel, synes det bare skulle mangle, siden det var Claudio selv som påførte Hero ”dødsstøtet”. Når han blir nektet å se sin nye brud før bryllupet er han så ”ydmyk” at han uttaler:

I'll hold my mind, were she an Ethiope.

For en fantastisk mann… For meg framstår han som svært selvmedlidende; det er nesten som om uretten er begått mot ham.

Det er Dogberry og hans ukonvensjonelle avhørsmetoder som til slutt avslører bedrageriet. Dogberry og hans menn er, sammen med Beatrice og Benedick, karakterene som står for det meste av komikken i stykket. Dogberry kaster rundt seg med fine ord, men det er lite innhold å spore i det han sier. Ofte er det vanskelig både for leseren og karakterene i stykket å forstå hva han mener. Don Pedro beskriver dette best:

Who have you offended, masters, that you are thus
bound to your answer? this learned constable is
too cunning to be understood: what's your offence?

Much ado about Nothing er ett av Shakespeare-stykkene jeg har lest flest ganger. Grunnen er de heftige ordduellene mellom Beatrice og Benedick. Det er sånn at jeg rent blir forelsket av å lese de fantastiske ordspillene som kommer som perler på en snor! Beatrice er for meg den ultimative heltinne: hun er munnrapp og stolt, kjemper for det hun tror på, men samtidig er det sårbarhet å finne hos henne, også. Det er ikke bare onkelen som tror at hun kommer til å forbli ugift, for hvilken mann er vel villig til å holde ut med en sterk kvinne som henne? (Jeg er forøvrig enig i at det finnes mange fellestrekk mellom Beatrice og Kate).

Jeg merker at jeg er ganske påvirket av filmversjonen fra 1993 når jeg leser stykket. Liker filmen svært godt, til tross for at Claudio blir portrettert litt for sympatisk for min smak. Kenneth Branagh og Emma Thompson er fantastiske i rollene som Benedick og Beatrice og jeg liker også Michael Keatons Dogberry. Jeg har lest et sted at castingen av Keanu Reeves som Don John blir ansett som en av de verste castingene noen sinne. Jeg kan skjønne hvorfor…

Hvorfor lar Shakespeare den kvinnen som blir urettmessig ydmyket og som tross dette går med på å tilgi og la seg gifte med ydmykeren,kalles Hero? Kan det være for at det er faktisk hun som er heltinnen i stykket? Hvem vil vel, selv i dag, kunne tenke seg å gifte seg med en så rappkjeftet og skarp kvinne som Beatrice? Er Hero, den ydmyke og tilgivende, tross alt et bedre gifte?

Bare noe som slo meg når jeg tenkte over navnet hennes.

Jeg har også tenkt over navnet til Hero. Har funnet ut at opphavet til navnet er å finne i gresk mytologi. Hero elsket Leander. Han svømte for å møte henne hver natt, før han til slutt druknet ved uhell. Dette førte til at Hero druknet seg på grunn av sorg. Med andre ord; hun var en tragisk skikkelse som ofret seg for kjærligheten.

Er enig i at navnet kan gi visse assosiasjoner og at det godt er mulig at datidens konvensjoner gjorde henne til helt. Samtidig har vi sett at Shakespeare tidligere har latt svært rappkjeftede kvinner være heltinner i skuespillene sine (for eksempel Kate i The Taming of the Shrew). Har latt meg forundre over at denne for lengst døde mesteren har hatt en forkjærlighet for sterke kvinneskikkelser, trodde lenge at dette var et mer moderne fenomen. Desto gledeligere har det vært å studere disse gamle skuespillene.

Jeg er enig i at Beatrice i blant kan være i aller skarpeste laget, men jeg tror – og håper – at de fleste menn søker en likeverdig partner. I så måte er Beatrice en perfekt match for Benedick. Den noe enklere Claudio passer sammen med Hero. Kan man tenke seg Bendick og Hero sammen? Absolutt ikke! Tenk så utrolig skjedelig en slik union ville vært for den munnrappe og intelligente Benedick.

“Glem aldri at Shakespeare er grunnleggende konservativ”, leste jeg et eller annet sted, men jeg har dessverre glemt hvor.

Shakespeare framstiller noen munnrappe og også svært intelligente og sterke kvinner i stykkene sine. Selv om vi med våre samtidsøyne ser Portia i The Merchant som slu, så kan vi ikke overse at hun er sterk og lynskarp. Portia i Julius Cæsar på tross av sin bittelille rolle, er sterk og full av tro på seg selv hvis hun nå bare hadde fått brukt det i mannssamfunnet. I min tolkning kunne hun faktisk ha reddet Brutus. Beatrice og Rosalind i As You Like it er vittige, skarpe og intelligente. Rosalind framstilles som den som bevarer fatningen selv om hun er stormforelsket, og dette danner sterk kontrast til den mer sentimentale Orlando. Alle disse kvinnene fremstilles med sympati, selv Portia i The Merchant kan vi se at nok var en heltinne for det elizabethanske publikummet.

MEN; lykken for alle disse er å bli gift. Det ville vært umulig for Shakespeare å lage komedier med lykkelig slutt ut av dette uten bryllup på slutten. For samtidens publikum var det kanskje som dere sier, Hero som faktisk var heltinnen. Hun oppførte seg slik hun skulle etter samtidens konvensjoner.

Jeg tenker at Shakespeare med disse kvinneskikkelsene benyttet sjansen til å utforske dem på scenen. Siden han har laget såpass mange store kvinneroller, må han ha vært interessert i og fascinert av kvinner, og da tenker jeg ikke på det som alltid er fascinerende for menn når det gjelder kvinner ;) På scenen kunne han leke med kvinnerollen og konvensjonene og gå mye lenger enn det som var mulig i det virkelige liv utenfor scenen (holder på med As You Like It og der er dette veldig tydelig synes jeg). Han kunne framstille dem med mange dimensjoner og psykologisk dybde, men de MÅ altså bli gift tilslutt. Portia i J.C. viser hvordan det kan gå for kvinnen i ekteskapet. Kvinnene i historiespillene er underordnede arving-produsenter og brukes som forhandlingskort i mennenes maktspill. Selv om noen av dem også kan være munnrappe, så er de grunnleggende maktesløse.

Komediene gir S muligheten til å ta opp kjønnsrolle-problematikk, men siden målet er bryllup i både komedie-sjangeren og i Shakespeares samtid, så er det ikke noen barriere-storming han bedriver. Spent på å se hvordan kvinnene behandles i de tragediene vi har igjen. Vet bare at det ikke går så bra for Ofelia…