Bokelskere.no

Når det gjelder sjangrene SF og fantasy har jeg lagt merke til noen tendenser her på forumet: SF/fantasy-leserne holder seg gjerne for seg selv, leser og kommenter kun bøker innenfor sin nisje. Blant resten av bokelskerne ser derimot disse sjangrene ut til å ha svært lav status. Hvem vil lese om alver og dverger eller utenomjordiske vesener, liksom?

Jeg undrer meg litt over dette, for selv havner jeg i en mellomposisjon: jeg mener at særlig science fiction-sjangeren er godt egnet til utforsking av ideer og formidling av universelle menneskelige sannheter. Ved å fjerne rammene "tid" og "rom" har forfatterne muligheten til å tenke en tanke helt ut i sin ytterste konsekvens. Men så klart: da må man tåle at fortellingens univers ikke nødvendigvis ligner på det man har rundt seg i hverdagen.

Dessverre virker det som - og her tør jeg påstå at jeg er på trygg grunn - at SF og fantasylitteraturen domineres av kvakksalvere og sjarlataner mer enn noen annen sjanger, kanskje bortsett fra krim. Dette gjelder spesielt fantasy, hvor jeg sliter med å finne virkelig gode forfattere i havet av Tolkien-etterlignere.

Jeg forventer nemlig den samme litterære kvaliteten når jeg åpner en science fiction-bok som når jeg åpner en bok av Cormac McCarthy eller Knut Hamsun. Og hvorfor skulle jeg ikke det? Dessverre tror jeg veldig mange sjangerlesere bidrar til nedvurderingen av sine egne favorittsjangere, ved å bare lese bøker fra disse sjangrene. Dermed legges lista lavere, og markedet flyter over av middelmådigheter.

Vel, det jeg egentlig lurer på er:

• Til dere som aldri kunne tenke dere å lese noe i en "fantastisk" sjanger: Er årsaken at dere har en oppfatning av disse sjangrene som "litterært mindreverdige", eller er det at dere av prinsipp ikke ønsker å lese noe som foregår i en verden som er svært ulik den dere kjenner?

• Til dere som først og fremst leser fantasy eller SF: Hva med å legge noen bøker av Hamsun, Shakespeare, Kafka eller Solstad inn i "skal lese"-bunken? Kanskje vil dere oppdage at det finnes mer elegante måter å uttrykke seg på enn det f.eks. J.K. Rowling gjør, og dermed vil dere få en utvidet bevissthet rundt litterær kvalitet, som bare kan komme favorittsjangrene deres til gode.

Nå er jeg ferdig med å bable. Problemet er vel at SF-motstanderne kommer til å ignorere denne tråden, og at nisjeleserne kommer til å synes jeg er arrogant som blander meg i hva de "burde" lese...

Tror nok definitivt at det kan bli en del vektig litteratur av begge disse sjangrene. Dét fins det vel, ganske riktig, også en del eksempler på.

I fantasy-litteraturen tror jeg mye av problemet oppstår når eskapismen blir så total at det knapt lenger fins plass for menneskelige, eksistensielle spørsmål, som tross alt fortsatt er avgjørende for leseinteressen til ganske mange av oss. Det siste, altså. Mennesket blir fortrengt, kanskje til og med utryddet, for det som er fantasifostre. Satt litt på spissen, "Hvorfor er jeg?" blir byttet ut med "voffor kanke drager, vampyrskjønnasser og Care Bears være sant?"

Science-fiction, derimot, har den lite misunnelige oppgaven å spå om fremtiden. I den farten vitenskapen og teknologien utvikler seg, sier det seg selv at faren for å spå feil og dermed bidra til at holdbarheten til det du skriver om er nokså kortlivet, er høyst reell. Du risikerer å være datert, nærmest før du har begynt. Å skrive science-fiction er en øvelse for visjonære.

Cornelius Jakhelln skrev en skammelig god kronikk, altfor menneskelig, ved å snu problemstillingen på hodet for en del år siden.

Litteraturen har prioritert det værende på det muliges bekostning. Diktningen var alltid et sted hvor guder, mennesker, dyr og oppfinnelser kunne leve side om side. I diktobservatoriet til Homer og Goethe sto døren på vid vegg for det umenneskelige. Poseidon kunne stikke innom for å tørke våtdrakta, mens Mefistofeles tigget pent om kaffe og sigaretter. Nå står observatoriet der, forfallent og nedbemannet, med mose på teleskoplinsene, knuste vinduer og aske på gulvet. Bare entréspeilet henger skinnende blankt.

Jeg tror du treffer spikeren på hodet angående det med eskapisme. Det er i disse tilfellene sjangrene går over til å bli sære nisjer uten interesse for den allmenne leser. Og leserne bidrar ikke til sjangrenes omdømme ved å omfavne den rene eskapismen.

Men jeg har en innvending mot det du sier om SF, for jeg opplever de beste SF-romanene som å handle vel så mye om tendenser i vår egen tid som forsøk på å spå nøyaktig om vitenskapelige endringer og samfunnsforhold i fremtiden. Det viktigste er ikke at fremtidsromanene viser seg å bli sanne, men at de sier noe om mennesket her og nå, eventuelt dets potensiale.

Jeg tror fantasy uberettiget får bære mye ansvar for eskapisme i litteratur. Som om ikke 90% av alle krimbøker er en form for eskapisme?

Men "Brave New World" og "1984" er fortsatt klassikere ...

Ja, bevares, de var visjonære som det holdt, de. Grunnen til at jeg tok med kronikken er fordi jeg langt på vei er enig. Vi trenger alle typer litteratur.

Jeg faller nok litt i mellom disse to kategoriene. Jeg er veldig glad i fantasy, samtidig som jeg også leser mye annet; både Hamsun, Shakespeare og Solstad. Tror nok jeg er en periodeleser, en periode leser jeg klassikerne, for så å hoppe til fantasy, vampyrer og YA - bøker,samtidslitteratur eller krim.

Ett høyaktuelt eksempel: "The Road" finnes i samlingen til 972 av oss bokelskere. Den har gjennomsnittlig terningkast 5,26. Burde ikke det tyde på at Sci-Fi i vid forstand appellerer til ganske mange av oss? Jeg går videre ut fra at folkeeventyrene våre er så velkjente at de fleste av oss nesten har dem i genene. Mange har også lest Tusen og en natt og andre eventyrsamlinger, både som barn og voksne. Jeg tror ikke det er så mange av oss som egentlig tar avstand fra Fantasy heller.

Jeg har jobbet på tre forskjellige biblioteker, og alle stedene opplevde jeg det samme: science fiction og fantasy-litteraturen (for voksne) stod og støvet ned for seg selv. Det var en tydelig oppfatning både blant ansatte og lånere at dette enten var noe for barn eller for "spesielt interesserte". En sjelden gang kom da en av disse spesielt interesserte og tok med seg en bunke SF-bøker, og bare det.

Du har helt rett i at mange har lest mer enn de tror innenfor disse sjangrene, men poenget mitt var nettopp at man skyr unna det som er stemplet som fantasy eller science fiction, grunnet fordommer eller rett og slett uvitenhet om hva som skjuler seg bak disse merkelappene.

Angående akkurat det med bibliotekets SF/Fantasy-hyller - de er ofte en bedrøvelig affære! Her lurer jeg på om en del av årsaken er at det store flertall av leserne foretrekker å lese på engelsk - og biblioteket nok helst satser på norske oversettelser?

(Dette var faktisk med på å gi meg store fordommer for disse sjangrene gjennom tenårene - jeg var så uheldig å møte en norsk oversettelse av Robert Jordans Wheel of time da jeg var 13, og trengte deretter 7-8 år på å tilgi det hele og vågeå bevege meg inn i disse bokhyllene igjen...)

Hva er fantasy, da? Mummitrollbøkene og andre bøker som i hovedsak henvender seg til barn, kan vel også kategoriseres som fantasy? Brødrene Løvehjerte og Mio min Mio?

Jeg liker best om man vet klart hva som er fantasy. Når det plutselig kommer korte sekvenser av fantasy, som sykling på vannet i Gymnaslærer Pedersen og en kort tidsreise i en roman av Nick Hornby, da blir jeg forvirret, går tilbake og leser om igjen. Har jeg misforstått? Hva er dette? Det er nok forfatterne som vil rykke i leseren, men min hjerne er for rigid til å riktig like dette "rykket".

Fantasy som omhandler fremmede riker med prinser og dronninger og osv kan bli litt for drømmende for meg. Det blir litt "Løven, heksa og klesskapet" for voksne. Men jeg har tenkt å finne en sånn der det ligger samfunnskritikk bakom og lese.

Og forresten liker jeg Terry Pratchett og Wee Free Men ( Skrellingene). De bøkene er jordnær og elleville, og da går det bra.

Som Ann-Iren sier tror jeg barnebøkene du nevner godt kan kalles fantasy.

Selv har jeg sansen for "rykket" som du så fint kaller det, hvis det gjøres elegant og riktig, men det krever sin forfatter å få det til!

"Magisk realisme" ville jeg kategorisert de eksemplene som - men kan godt være enig i at Marquez gjør det penere enn Solstad.

Jeg mener at barnebøker som Mio min Mio og brødrene Løvehjerte klassifiseres som fantasy. :o)

Nå begynner jeg å bli litt usikker på "hvilke bøker som er hva" i de nevnte sjangere. Etter å ha fundert litt på fenomenene fantasy og scince ficion og lest kommentarene så ser det ut til at det er mange bøker som er innom sjangerne.
I alle slags romaner og noveller er fantasien en del av fortellingen, mange ganger blir ting skrevet som ikke alltid er like jordnære og til å forstå fullt ut, rett og slett fantasi. Jeg kom på dette når Ellen nevner Doris Lessing, hun blir jo forbundet som en dyktig romanforfatter uten at noen har festet noe fantasy eller SF på hennes bøker. Men hun beveger seg i alle retninger i sine bøker.

Vel, da har jeg konkludert med, og jeg tror, at i mildere form (enn andre hardbarka bøker)er det noe fantasy og SF i de aller fleste romaner. Er det slik at det har blitt funnet opp "nye" navn og uttrykk på ulike komponenter i bøkene, eller?
Nå vil noen si at nå sitter jeg grundig fast i salaten men da får noen hjelpe meg opp ;)

Nja, jeg tror ikke science fiction kan defineres så bredt. Når Ellen snakker om Lessings SF-bøker mener hun nok ikke "Den gyldne notatbok", o.s.v., men noen spesifikke bøker som omhandler samfunn i framtiden og/eller andre planeter, såvidt jeg har fått med meg.

Men disse sjangrene er så klart ikke så skarpt definerte at de ikke kan diskuteres. Murakami vant jo "World Fantasy Award" for Kafka på stranden, selv om ikke alle ville plassert ham i fantasyhylla i bokhandelen.

Litt usikker på hva du mente med spørsmålet om "nye navn og uttrykk"?

Hva jeg mente med "nye" navn og uttrykk er hvilke bøker vi velger som er innenfor sjangeren fantasy og scince ficion. Jeg føler vi putter flere bøker enn vi gjorde før inn i denne sjangeren så fort det er noen tendenser i den retningen i bøkene. Det var da jeg mente at vi "finner opp nye" betegnelser ang sjanger og derfor tror jeg usikkerheten blir stor om den eller den boka hører inn under den eller den sjangeren. Dette var sikkert ikke mer oppklarende men les litt om sjangeren scince ficion Her

"Science fiction (engelsk for «vitenskapsdiktning» eller «vitenskapsfantasi») er en sjangerbetegnelse for bøker, filmer, tegneserier og teater som skildrer en tenkt framtid eller verden med fantastisk teknikk og spennende vitenskapelige fenomener". (Wikepdia: ref K.J. link).

Og da har vel vi i denne tråden trukket begrepet vel vidt? For min forståelse er den som er ovenfor og da mener jeg at det jeg leser ikke kommer under SF-begrepet.

Jeg ville vært varsom med å godta den norske versjonen av Wikipedia sine definisjoner uten forbehold (hva er et "spennende" vitenskapelig fenomen, f.eks.?). Den opprinnelige definisjonen av "science fiction" er riktignok noe lignende denne norske, men hva vi legger i begrepet er diskuterbart, og har forandret seg over tid, slik Karin er inne på. Den engelske Wikipedia-artikkelen jeg linket til synes jeg er litt mer presis og går nærmere inn på alle subsjangrene som har oppstått.

I tillegg skulle tråden også handle om fantasy, og alt det som ligger i grenseland til fantasy og SF, så jeg tror ikke vi skal være redde for å trekke tvilstilfellene inn i diskusjonen. Men klart, det er veldig mange bøker som vanskelig kan plasseres i verken fantasy- eller SF-sjangeren selv om de inneholder overnaturlige og mystiske elementer, som f.eks. "magisk realistiske" romaner av diverse slag.

Jeg har skummet gjennom innleggene nedenfor og kan ikke se at noen har nevnt Doris Lessings SF-romaner, - og de er de eneste jeg har lest, riktignok for veldig lenge siden! Men nobelprisvinnerskens bøker kan anbefales, - de handler mye mer om mellommenneskelige forhold og samfunnssystemer enn om teknologi og fiksfakserier!

Ja, jeg har vært interessert i Lessings SF-romaner. Harold Bloom sa i forbindelse med Lessings nobelpris at hun var en "fjerderangs SF-forfatter", eller noe i den dur. Her er det tydeligvis delte meninger, noe som gjør meg nysgjerrig.

Det er veldig lenge siden jeg leste dem, og jeg husker ikke så mye, bortsett fra at jeg til min overraskelse likte dem, - men det kan jo være det var nettopp fordi de ikke var typisk SF! ;-)

Kanskje det er færre nisjelesere enn du tror.. I forrige tråd (lesestoff i helvet) skrev jeg at jeg undret meg på hva som kommer inn under kategorien sci fi, men fikk ingen respons (antagelig fler enn deg som ikke leser annet toppen av tråden;)) Samtidig hadde det vært greit å avklare forskjellen på fantacy og bøker om vampyrer, hvis det er noen??

Jeg må innrømme at jeg er lite bevisst hvilke sjangre jeg leser. Hvor går grensene for hva som er hva ? Har det litt på samme måte med musikk. Noen kategorier/ sjangre er greie (klassisk, Country, rock) mens dance, rb, pop og annet er uklart.

Ikke at det spiller så stor rolle hva folk leser, men når en sjanger diskuteres er det greit å vite hva det handler om. Kommer nå til å google sci fi så får vi hva som dukker opp.

Jeg forstår ikke aversjonen folk har mot enkelte sjangre, og ihvertfall ikke behovet noen har for å rakke ned på enkelte forfattere. Fortrekker at positiv omtale kommer frem der det er fortjent og tenker det er lurt en vurderer nøye hva en ønsker å oppnå med en evt skittkasting. Den eneste "nisjen" jeg opplever som stadig får gjennomgå er "kioskleserne" og innenfor den nisjen finner en vel også fantacy evt sci fi. Det gjør det hele ikke mindre forvirrende.

Jeg er ikke spesielt begeistrert for Ringenes herre, verken som bok eller film, men elsker Harry Potter bøkene. Jeg likte godt 1984, men det er kanskje en av de få sci fi jeg har lest. Altså er jeg åpen for begge sjangre.

Jeg forsøker vanligvis å lese mer enn toppen av tråden, Ann Christin, men du vet...det er så mange stemmer i denne nettverdenen at det noen ganger flyter over for meg. Jeg unngår ihvertfall ikke bevisst dine poster, og i akkurat denne tråden jeg selv har startet er det klart at jeg leser alt som skrives.

Jeg skulle til å forsøke meg på en definisjon av SF, men så ser jeg at den engelske wikipedia-artikkelen forklarer det bedre enn jeg hadde tenkt. Den presiserer også forskjellen mellom SF og fantasy: http://en.wikipedia.org/wiki/Science_fiction

Og her er artikkelen om fantasy: http://en.wikipedia.org/wiki/Fantasy

Du er som alltid meget seriøs, Nagel. Har selvfølgelig vært inne og googlet meg frem til et passende svar på Wikipedia. Ikke at det nødvendigvis gjorde meg klokere, men det bekreftet en del av det jeg tenkte om disse sjangrene. Litt diffuse overganger og sjangerblanding.

Sitat: "..historier som de Jules Verne, H. G. Wells og Edgar Allan Poe skrev ... sjarmerende fortellinger blandet med vitenskapelige fakta og profetiske visjoner." En av hovedgrunnene til at SF også blir oppfattet som seriøs var at klassiske forfattere som de overnevnte og George Orwell prøvde seg på denne sjangeren og lykkes.

Det jeg undrer meg litt på (ikke akkurat rettet til deg, Nagel) er hvorfor romaner defineres som egen sjanger av enkelte? Det finnes da også romaner om fantacy og sci fi, og med de kriterier som følger den sjangeren. Snakker man evt om klassiske romaner eller realistiske romaner er det selvfølgelig noe annet.

Synes forresten norsk Wikipedia fungerer utmerket;)

Forvirringen om begrepet "sjanger" kommer vel av at "sjanger" kan bety flere ting innenfor litteraturen. Roman er en sjanger av prosa, slik novelle også er det. Så har man sjangre som beskriver innholdet mer enn formen, slik som "fantasy", "horror", o.s.v., som kan brukes innenfor flere kunstformer enn bare litteratur (f.eks. film).

Ja, det var det jeg mente, men ok med bekreftelse:)

Jeg er en av SF-leserne - som også har lang fartstid med Hamsun, Dostojevskij, Proust og så videre. Når jeg tenker over hvilke bøker som har betydd mye for meg og formet meg - så er det faktisk SF-titlene som kommer opp, heller enn klassikerne.

Klart det er store kvalitetsforskjeller innad i SF-sjangeren; det er det innen alle sjangre. Det er faktisk ikke vanskelig å skille klinten fra hveten heller, men man må jo gjerne oppsøke andre kilder til bokomtaler og forfatterinformasjon enn ellers, nettopp på grunn av den "utenfor"-statusen SF har.

Hva med der hvor det er overlapp mellom SF og literary fiction? (Hva heter det på norsk - generell skjønnlitteratur?) Tenker på forfattere som for eksempel Margaret Atwood og Michael Chabon - eller "klassiske" verk som Gullivers reiser, Frankenstein, og 1984.

Philip K. Dick er en av mine absolutte favorittforfattere, og hans alternativ-historie "The man in the high castle" (Mannen i høyborgen) står vel høyt i kurs også hos mange ikke-SF-lesere, hehe.

Jeg synes det kan være vanskelig å skille klinten fra hveten noen ganger, for jeg opplever enkelte SF- og fantasylesere som noe ukritiske, noe jeg tror skyldes at man har forlest seg på sine favorittsjangre (a la en viss Don Quijote?) slik jeg var inne på i åpningsinnlegget. Men du har helt rett i at det finnes verker som er anerkjent i begge "leire", og disse er det vel bare å kaste seg over.

Jeg følger regelen "Unngå alt som har drager/brystvorter/brennende romskip på omslaget".

Tilføyer at jeg finner en del generell litteratur-lesere noe ukritiske, hehe.

Hehe, fair enough! :)

I det siste har jeg sviktet i å lese fantasy, men snarere enn en mangel på tillit overfor sjangeren er det hvor fryktelig svære fantasybøker gjerne er som har skremt meg bort. Skal man lese en fantasy-serie man har fått anbefalt av en kamerat eller skal man lese Hamsuns samlede verker, hvis man må velge pga. mangel på tid, da sidetallet er det samme? Hos Hamsun vet jeg i det minste hva jeg går til, jeg vet jeg får det jeg søker; mangfoldet i fantasy er jo så stort at det er vanskelig å skille klinten fra hveten, eller snarere, det er vanskelig å finne hveten som er druknet under havet av klint.

Jeg har i senere tid blitt veldig hengiven overfor Star Trek - The Next Generation og forbauses nå når jeg minnes alt det nedlatende jeg hadde hørt om denne serien tidligere og som fikk meg til å fnyse hver gang jeg hørte kjenningsmelodien. Jeg vil velge å kalle disse nedlatende synspunktene for fordommer, da de ikke stemte overens med det faktiske. Hvor stammer så fordommene fra? Som du skildrer, kulturen på dette området "domineres av kvakksalvere og sjarlataner", etterapere og folk som forstår dette markedets potensiale. Kanskje er det en slags forsvarsmekanisme som får oss til å generalisere, med en viss rett. Drager, enhjørninger og profetier har jeg fått en slags indre alarmklokke mot. For ikke å nevne vampyrer!

Hvor mye The Next Generation har å si om fremtiden, skjønt det er science fiction, er ikke interessant, slik jeg ser det; men spillerommet sjangeren tilbyr, hvor enorm denne er og hvor mye frihet den gir, og hvordan serien klarer å utnytte dette, det er her dens styrke ligger. I mer eller mindre hver episode stilles kaptein Jean-Luc Picard overfor et moralsk dilemma han må løse, viss svar vil gjelde både i fremtiden, fortiden og i nuet: svarene hans er universelle (for å bruke ditt ord), i det minste for det vi anser som menneskelig. Picard er på sett og vis et talerør for den menneskelige fornuft, og på denne måten kan det være både fascinerende og en klype urovekkende å se likhetene og forskjellene mellom ham og de idealene som spilles i vår egen samtid, ev. hvor langt vi har fjernet oss fra en slik fornuft. Det er en glimrende episode i denne forbindelse som faktisk ligger ute på YouTube, kalt "The Drumhead", som mange har trukket paralleller fra til bl.a. Bush-regjeringen.

For mange forfattere kan vel dessverre den friheten disse to sjangrene gir – både tematisk og på et mer konkret nivå – bli et for stort vakuum for kreativiteten, slik at man 'tvinges' til å hente fra andre, og med hente mener jeg naturligvis kopiere tidligere suksesser: i dette vakuumet er det imidlertid enormt potensiale for litteraturen, dvs. litteraturen som kunst, hvis man klarer å utnytte det. Noen har fått det til.

Glitrende svar, og nå fikk du meg interessert i Star Trek, et fenomen jeg i likhet med deg har hørt mye stygt om tidligere.

Jeg hører vel til den andre kategorien din. Det jeg leser er først og fremst fantasy og sci-fi. Da jeg var yngre var vel dette nesten det eneste jeg leste, men etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg også i stadig større grad lest bøker fra andre sjangre. I dag leser jeg fortsatt mest fantasy og sci-fi, men jeg har også forelsket meg i beatlitteraturen, jeg synes at Jens Bjørneboe, Alexander Kielland og Knut Hamsun er stor stas, og jeg prøver i det hele tatt å utfordre meg selv. Uansett hvilke sjangre man måtte foretrekke, tror jeg det er sunt å bevege seg ut av den litterære komfortsonen sin.

Jeg er også veldig uenig med de som konsekvent omtaler fantasy og sci-fi som "lett" litteratur. Disse sjangrene, i likhet med alle andre, har sin andel dritt, men de har også en hel mengde perler. Og jeg tror det er verdt å bruke litt tid på å finne gull også i sjangre man ikke nødvendigvis har pleid å bevege seg noe særlig i fra før. Jeg synes i alle fall det virker rimelig meningsløst å fullstendig avskrive hele sjangre. Det må da være bedre å forholde seg noenlunde åpen, samtidig som man er kvalitetsbevisst?

Fantasy fenger sjelden eller aldri (har forsøkt alt fra Susanna Clarke til Robin Hobb), men jeg får stort utbytte av å lese science fiction. Grunnen til dette er nok at den sistnevnte sjangeren gjerne omhandler tematikk jeg allerede er interessert i (som bioteknologi, evolusjonsteori og genetikk). For meg er den tekniske "sjargongen" en ren bonus, og det å dykke ned i de komplekse, teksturrike sci fi universene som finnes i sjangerens beste bøker er en ren nytelse. Om det er snobberi å styre unna genren har jeg aldri reflektert over, men dersom man gjør dette automatisk kan det nok tyde på at ens fordommer er litt for godt innarbeidet.

Jeg har aldri lest science fiction og har egentlig mer eller mindre ubevisst ignorert hele sjangeren... Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor, men det sitter nok noen fordommer og gjemmer seg et sted inni hjernen. Men på grunn av denne diskusjonen skal jeg ta meg selv i nakken og gi det en sjanse. :)

Fantasy har jeg lest en smule av, og jeg liker jo det også. Men kompassnåla mi går mot realistiske bøker... Så må jeg vel bare tvinge meg selv til å gå "feil vei" en gang iblant for ikke å lese det samme hele tiden.

Til alle dere som har svart så langt:

Takk for alle innspill. Naturlig nok vil ingen plasseres inn i mine generaliserende kategorier, men noen ganger kan det være nyttig å sette ting litt på spissen for å få i gang debatten. De fleste leser nok bøker fra flere sjangre, men jeg tror likevel det er et snev av sannhet i mine generaliseringer.

Grunnen til at jeg tar opp dette er at jeg er av typen som tar litteratur og kunst veldig alvorlig. Som potensiell science fiction-leser blir jeg derfor litt frustrert både over avvisningen av sjangeren fra enkelte, og den "lettheten" den behandles med av andre (inkludert SF-forfatterne).

Noe av mitt poeng er at man ikke trenger å være spesielt opptatt av UFO'er eller alver for å ha glede av det beste disse sjangrene har å by på. Margit Sandemo er ikke i den ligaen jeg sikter mot. For å ta et eksempel: Den amerikanske forfatteren Ursula K. Le Guin har skrevet en glitrende roman som heter The Left Hand of Darkness. Den foregår på en planet hvor innbyggerne i utgangspunktet er tvekjønnede, og hvor seksualdrift og kjønn er noe som oppstår som faser i livet. Med et språk som ikke står tilbake for noen skriver dermed Le Guin om kjønn og identitet i et typisk "hva om?"-perspektiv, som er noe av det essensielle ved science fiction-sjangeren. Utgangspunktet for å lese denne boken trenger altså ikke være at man er jakt etter bøker om "romvesener", men heller at man er åpen for et nytt perspektiv på kjønn- og identitetsproblematikk.

Bruk forresten gjerne denne tråden til å komme med anbefalinger om det ypperste innen disse sjangrene. Det hadde jeg vært veldig interessert i å lese deres meninger om! Hvem mener du er SF-sjangerens Proust? Fantasyens John Steinbeck?

Jeg synes Sci-fi er en nyttig sjanger for å utforske menneskets frykt og drømmer for utvikling og Det Ukjente. Selv leser jeg mye sci-fi og horror, og tilskriver dette min skeptiker-natur. Jeg er åpen for å godta svært lite av det "alternative" som gjør mange andre menneskers liv mer spennende (sett inn et hvilket som helst fenomen som krever Tro for å eksistere, som lyder søkt, eller rett og slett usannsynlig), så jeg pleier fantasien min med utrolig fiksjon og populærvitenskap. Og for å gi en anbefaling nevner jeg Gibsons Sprawl-triologi som innledes av den vanvittige Neuromancer. Gibson er vel sci-fiens Kerouac, eller kanskje Joyce. Og til slutt slenger jeg på Kurt Vonnegut, som er sci-fiens, vel, Kurt Vonnegut.

Sant, Vonnegut er et eksempel på den type forfatter jeg leter etter: en helt unik forfatter som benytter SF-sjangeren som boltreplass for sin litterære stemme, framfor å følge mønsteret.

Tolkien må da sannelig regnes som fantasyens Homer... eller ... kanskje Homer selv burde hatt denne tittelen? Kan vi ta oss den frihet å trekke sjangerens historie så langt tilbake, ja, til hele verdenshistoriens rot?

Du treffer så midt i blinken du.. Fantasyens John Steinbeck, kan jo være Tolkien, f.eks. Eller kanskje Angie Sage, Phillip Pullmann...SF`s Proust: Muligens Däniken, Bing og Bringsværd, eller mannen bak Hidden records, Wayne Herschel. Mange kanskjer her, men det er sikkert fler som har noen andre forslag.

Den boken til Ursula K Le Guin, får jeg tak i den i Norge, evt biblioteket? Fikk lyst til å lese den, hørtes så anerledes ut så den må være midt i blinken. :0)

Sage kjenner jeg ikke til, så det er notert. Men Däniken og denne Herschel...er ikke de konspirasjonsteoretikere heller enn forfattere? Du må bare korrigere meg.

Le Guin bør være grei å få tak i, ja, enten på biblioteket eller bokhandler med godt utvalg innen engelskspråklig litteratur.

Det er jo godt mulig at Däniken og Herscel er kjent som konspisrasjonsteoretikere, men er ikke det en del av SF`sjangeren det også? Hvor vil du plassere Mikael Ende forresten? Fantasy eller SF? Jeg har funnet en bok ev LeGuin på norsk i min egen boksamling (!), the left side of darkness, (husker ikke den norske tittelen sånn på morran). Så den skal leses etterhvert. Akkurat nå leser jeg en murstein av Ken Follett, riktig spennende, men over 800 sider tar litt tid. :0) Sånn på tampen, en annen genial bok fra 70-tallet (mener jeg, mulig den eldre)er I trifidenes tid, av John Wyndham! Absolutt genial.:o)

Såvidt jeg har forstått er Däniken en som søker å overbevise verden om at UFO'er/romvesener faktisk eksisterer og virker her på jorden, el.l. Da er det i så fall ikke science fiction, rett og slett fordi det ikke er ment som "fiction". Men jeg vet veldig lite om fyren, så det er mulig han også skriver skjønnlitteratur?

Endes "Den uendelige historien" er vel et typisk eksempel på fantasy, ja.

Det kan jo forsåvidt også være et tolkningsspørsmål. Er du lett påvirkelig kan Dänikens bøker være veldig realistiske og troverdige. Men ut fra et mer nøkter'n synspunkt kan det gå som SF, og underholning. Ingen påstand fra min side, men en tanke. :o)

Det varierer sikkert men her på biblioteket har de flere bøker av Le Guin og The Left Hand of Darkness er en av disse.

Jeg gikk gjennom noen bøker jeg fikk for en tid siden og der var den, The left hand of darkness. Hurra! Da er det bare å legge den slik at jeg ser den og får lest den. :0)

Jeg anbefaler deg også The Dispossessed av samme forfatter. Den er kronologisk sett den første boken i de bøkene som kalles "the Hainish Cycle", som The Left Hand of Darkness er en del av. Disse bøkene er forøvrig ikke følgetønger, (som er så vanlig i sf og fantasy med sine triologier,) men kan fint leses hver for seg.

Takk for tips. Skal lese listen blir stadig lengre. Men, det er godt å ha noe å se frem til. :0)

Så etter i søkemotoren til Rygge bibliotek, de hadde fem av damen, men ikke The left hand of darkness. Men, de kan sikkert bestille den for meg. Dette blir bøker å sette på skal lese listen. :0).

Jeg passer nok ikke inn i noen av kategoriene dine der. Sci-fi takler jeg ikke fordi det ofte er kjedlig teknisk babbel. Men fantasy er jeg veldig glad i. Vel og merke ikke Ringenes Herre, den er kjedlig. I tillegg leser jeg alt mulig rart av bøker jeg kommer over, fra Margit Sandemo til krim og til litt dypere bøker. Eneste er at jeg ikke er så fan av disse såkalte klassikerne som Shakespear og Kafka, for de skriver så dørgende kjedlige bøker.

Sci-Fi behøver så absolutt ikke å være kjedelig teknisk babbel, det finnes utrolig mange variasjoner innefor sjangeren. Jeg har funnet ut at det handler om å finne de rette bøkene innenfor en sjanger enten det måtte være klassikere, realistiske romaner, fantasy, sci-fi eller annet. Old Man's War av John Scalzi og Ender's Game(Enders spill) av Orson Scott Card har f.eks. lite av det jeg tenker på som teknisk babbel.

Scalzi er notert. Scott Card er et navn jeg ofte ser i diskusjoner om forfatteres politiske syn sett i forhold til innholdet i bøkene deres.

Godt mulig jeg tar alle litt for mye over en kam i Sci-fi genren. Eller at jeg bare ikke har funnet de rette bøkene. Jeg elsker jo Sci-fi på serier og filmer. Så har aldri helt skjønt hvorfor jeg ikke liker bøker i genren like bra.

Dette syntes jeg var et flott innlegg, jeg prøver å variere men det blir mest fantasy/sci-fi. Jeg leser nok en del av det du sikkert ser på som middelmådig SF/Fantasy men prøver å variere innenfor sjangeren.

Jeg kan si at jeg har sansen for skriveriene til både Jane Austen, Harper Lee, John Scalzi og Patrick Rothfuss for å ta noen eksempler som viser at jeg varierer noe.

Jeg faller da ikke inn i noen av de to nisjene dine. Men jeg svarer allikevel. Det er synd at SF og fantasy bøker har fått så dårlig rykte, for meg så er de underholdende og en del er til og med veldig morsomme (fantasy), på lik linje med våre folkeeventyr. De handler da også om nisser,tusser,troll og annet som nettopp fantasien kan komme opp med. Og det er vel ikke så mange som taler nedlatende om dem? Eller Harry Potter? SF bøker mener jeg er bøker som tar opp emner litt på kanten av hva mann i gata vet noe om. Kan ikke nekte for at de er spennende og fengende. Selv min gamle far har lest Däniken og mente at det var gode underholdningsbøker. Og det er vel det SF er, underholdning med et alternativt innhold, kanskje litt på kanten? Men absolutt leseverdig. Selv så leser jeg SF, fantasy, krim, romaner, fag og det meste annet. Det eneste jeg kan stå for at jeg sjelden eller aldri leser er Se og Hør og andre ukeblader. Men jeg leser tegneserier og det er vel også en form for fantasy?? Anyway; Pondus er fantastisk! Star Wars er fantastisk. Ringenes Herre er fantastisk. Og Bing og Bringsværd er fantastiske. Jeg lar meg sjelden fortelle hva jeg skal lese eller ikke lese. Leser det jeg har lyst og gir blaffen i hvilken sjanger det er, er faren for å bli kalt nerd tilstede,så tar jeg det på kjøpet. I min alder er det et komplement. Den gang jeg studerte var det viktig å få unger til å lese fantastiske bøker som vi kalte dem, altså Mio min Mio og Brødrene Løvehjerte. I dag vil jeg kalle dem for gode fantasy bøker! Nå skal jeg slutte, eller så blir jeg aldri ferdig. Artig tråd, og da gjenstår det å se hvor mange ulike boklesere som svarer, slik at mangfoldet kan forsvares. Ha en fortreffelig dag. :O)

I det siste har jeg virkelig fått lyst til å lese litt science fiction da jeg kom på tre tv-serier jeg fulgte intens med på som barn. Lost in space, He-Man og Defenders og the Earth. Så jeg tenkte at det ville være gøyalt å lese litt sci-fi bøker også som ligner litt på disse seriene. Så det er et av målene mine i dette året. Å prøve meg på sci-fi bøker, og jeg gleder meg!

Jeg er av dem som ikke leser SF-litteratur. Mindreverdig litteratur? Nja, har vel egentlig aldri tatt stilling til det, men det fenger meg bare ikke. Joda, jeg har sett Ringenes Herre, men kun en film, - den fenget meg heller ikke. Har ikke noe med at jeg ikke vil lese om en verden jeg ikke kjenner, - jeg har lest mye fra ukjente verdener jeg, - men da fra DENNE verden... You see? Jeg prøvde meg på Margit Sandemose også en gang, - nei, - jeg klarer ikke å la meg bergta av alver og vesener jeg ikke tror eksisterer.

I rollen som mamma har jeg sett ulike SF-filmer og serier, - jeg har også vært innom SF-barnebøker, men i dag kan jeg bestemme selv. Joda, jeg koste meg, men da like mye fordi vi gjorde noe sammen, - ikke fordi at filmene og bøkene var mine valg. Og hvorfor skal jeg bruke tid på noe jeg ikke koser meg med så lenge det er fantasi?

Når jeg leser annen litteratur enn ren underholdningslitteratur så er det for å lære, - for å få innblikk i andres hverdag, andres verden, - men da en verden jeg tror på...

Takk for et interesant og godt innlegg. Bare så det er sagt, så leser jeg mye fantasy og sf, men leser også mye annet, så jeg passer nok ikke inn i noen av "kategoriene" dine. Det er vel også min oppfattelse ift. venner av meg som leser mye sf og fantasy, de leser i tillegg mye annet. Så muligens er ikke de observasjonene du har gjort en god beskrivelse av virkeligheten?

Jeg er med på at genren har et litt dårlig rykte, men det er mye bedre enn for si 15 år siden, for nå virker det som om filmbransjen virkelig har trykket genren til sitt bryst, og omsider kommer også bredere aksept blandt folk flest. Dessuten er "nerdegenerasjonen" blitt voksne, veletablerte og svært kjøpesterke.

Jeg er med på at det finnes mye "lett" (jeg kvier meg for å si dårlig) sf og fantasy, men det finnes jammen meg mye bra også. Det finnes mange tråder her med gode sf og fantasy anbefalinger. Men for de som ikke er inne i genren så kan det lett se ut som det er kun Tolkien, J.K. Rawling og en drøss med vampyrbøker. Og det er jo ikke tilfelle, det finnes så utrolig mye annet bra.