Bokelskere.no

På baksiden av utgaven jeg har står det:

"There's no funnier monster in modern literature than poor, doomed Humbert Humbert. Going to hell in his company would always be worth the ride" Independent.

Jeg kan tenke meg at det ville vært interessant og tilbragt noen timer med Humbert for jeg må inrømme at flere ganger i boken lo jeg skikkelig godt av hva han sier og får for seg. Men det varte ikke lenge, hvordan kan jeg le av de forferdelige tingene han beskriver? Boka utfordrer leseren til å ta stilling til mannen og handlingene hans, og eventuelt skille mellom mannen og handlingene, men kan man det? Boken starter som er forsvarstale til en fiktiv jury, og utover i boken henvender han seg direkte til leseren veldig ofte, men også til denne juryen og til politiet. Humbert er ikke en dum, korttenkt kriminell, han er en ganske sjarmerende, intelligent, belest og kjekk (i følge seg selv) europeer som liker unge jenter, eller prepubertale jenter. "Nymphets" som han kaller de, og det er ikke hans feil at de tiltrekker han så veldig og også forfører han og. Han er hjelpesløs rundt disse småjentene, og når han møter Lolita vet han hva han vil ha i livet: henne! (Det blir klart ganske tidelig i boka at Humbert også er en løgner, han legger frem historien på en måte som helt åpnebart gir leseren inntrykk av at det ikke er sant). Humbert reiser til USA, møter Charlotte og datteren hennes, DoloroesHaze, og med en gang han ser henne vet han at han må ha henne! Han gifter seg med moren hennes kun for å være rundt Lolita (som han kaller henne), og når moren dør (ikke Humbert sin skyld, selv om han hadde tenkt tanken mer enn en gang) tar han med seg den foreldreløse Lolita på en flerårig roadtrip rundt om i Amerika.

Noen av de tingene han sier og tenker gjør at jeg spruter ut i latter:

"To think that between a Hamburger and a Humberger, she would- invariably, with icy precision- plump for the former." (s. 187)

Han furter som et barn når hun avviser tilnærmelsene hans. Hun legger liksom ikke sjelen sin i det, og han føler han er den eneste som får noe ut av den seksuelle delen av "forholdet" deres. Argh! Jeg kunne kvelt han!

"Never did she vibrate under my touch, and a strident "what d'you think you are doing?" was all I got for my pains. To the wonderland I had to offer, my fool preferred the corniest movies, the most cloying fudge" (s. 187)

Hun oppfører seg som et barn, men han tenker konsekvent på henne som om hun er en voksen kvinne i et barns kropp, og han blir overrasket når hun snakker og ter seg som en 12-åring.

Noen av det han tenker får meg til å grøsse, som sitatet under:

"I might have her produce eventually a nymphet with my blood in her exqusite veins, a Lolita the Second, who would be eight or nine around 1960, when I would still be dans la force de l'âge; indeed, the telescopy of my mind, or un-mind, was strong enough to distinguish in the remoteness of time a vieillard encore vert - or was it green rot? - bizarre, tender, salivating Dr.Humbert, practicing on a supremely lovely Lolita the Third the art of being a granddad." (s. 197)

Han er så absolutt ikke bestefar-emne, ikke pappa heller for den saks skyld.

Boka er smart og veldig fengende. Nabokov hadde meg fra første side, og når man utover i boka veksler mellom å synes han er et udyr til å fnise litt av tåpelighetene hans og igjen nikke anerkjennende når han observerer menneskene rundt seg, gjør det historien mer levende.

Det er ingen tvil om at dette er en verdig klassiker, og den er mer enn verdt å lese! Men: har du barn, les med varsomhet.

Ps: Når du har lest denne kan kanskje Sara Stridberg sin roman, "Darling River", friste?

Må innrømme at jeg var litt skeptisk og undrende til hva slags bok dette er, har selvfølgelig hørt om den men visste ikke hvordan den var lagt opp og jeg var redd for at mine holdninger ville stå i veien for opplevelsen.

Lolita er ett begrep de fleste vet hva står for og handlingen i boka gjenspeiler navnet bra. Å skrive en bok fra overgripers synspunkt er vågalt og Vladimir Nabokov ønsket opprinnelig å gi den ut anonymt. Boken har blitt kritisert for sitt innhold helt siden før den ble gitt ut, i noen land har den også vært bannlyst.

Det er vanskelig å lese en bok som denne og ikke tenke på hva forfatteren ønsker å formidle, forfatteren selv sa at det ikke var noe baktanke så jeg har valgt å ikke legge for mye i det. Boken er skrevet på en vakker måte, med sterke kontraster til det fæle innholdet. Det var en veldig merkelig opplevelse å lese den. Det er ikke mulig å unngå å få en dårlig smak i munnen når man leser noen avsnitt og noen steder måtte jeg virkelig jobbe med meg selv for å fortsette. Den er allikevel stort sett lett å lese på grunn av vakkert språk og de vanskelige avsnittene er få. Når vi blir kjent med Humbert får vi virkelig føle hvor manipulerende og "sjarmerende" overgripere kan være.