Denne utgaven av Anna Gavaldas novellesamling I wish someone were waiting for me somewhere inneholder også historien Someone I loved. Novellene handler om hvordan små og større hendelser kan endre et liv. Jeg likte noen av novellene, men flesteparten synes jeg var helt ok, eller på grensen til å bli kjedelige. Gavalda bruker både kvinner og menn som hovedpersoner, men jeg likte klart best novellene som var skrevet fra en kvinnes synspunkt. Jeg tror det er fordi jeg opplevde disse som mest troverdige.
Someone I loved handler om Chloé, som nettopp har blitt forlatt av mannen sin. Hennes eks-svigerfar tar med seg henne og de to barnebarna sine på familiens hytte. Her har Chloé og svigerfaren lange samtaler om bruddet, livet, kjærlighet og svigerfarens hemmelige sidesprang som foregikk for flere år siden. For min del ble det for mye prat og for lite handling. Det hendte ingenting, og jeg oppfattet at Chloé var på samme sted på siste side som på første side. Hva var poenget med denne hytteturen? Kun bla-bla, og jeg synes ikke samtalene var spesielt givende eller vakre.
Mitt første møte med Anna Gavalda skuffet meg. Jeg har hørt mye bra om forfatterskapet hennes, men samtidig er det flere som har kommentert at bøkene kan bli litt langdryge og kjedelige. Jeg kommer nok til å gi Gavalda flere sjanser, da jeg ikke er så veldig glad i noveller i utgangspunktet. Men denne boka synes jeg som sagt var ganske kjedelig, så jeg vil egentlig ikke anbefale den til noen.
Viser 1 svar.
Jeg er veldig enig med deg. Jeg er en stor elsker av Gavaldas bøker og både "Saman er ein mindre aleine" og " Lykka er ein sjeldan fugl" er blant mine favoritter. Denne novellesamlingen ble en skuffelse for meg. Jeg kjedet meg rett og slett. Novellene manglet noe jeg ikke helt kan sette fingeren på og jeg klarte heller ikke helt å nyte Gavaldas særegne språk som jeg vanligvis setter så pris på.
Sist sett
