Vi må huske på at boka var et bestillingsverk skrevet for 9. klassinger i Stavanger i 2008, med tidspresset det medfører. Men selv med det i tankene synes jeg den er et eksempel på typisk forhastet bestillingsverklitteratur, klisjéfylt, hakkete i fremdrift og spenningsoppbygging og enkle plottvendinger. Det er mulig den stimulerer til leselyst ved å vise glimt av god ungdomsbok om frustrerte ungdommer, grøsser, sci-fi, en slutt som river underlaget bort under leserens føtter o.l., men som helhetlig verk er den altfor ujevn og sprikende for min smak. Mia er som nevnt for usympatisk fremstilt til å fungere som hovedperson, og alle ungdommene er stereotypier fra den norske emo-jenta til den svermete franske gutten. De såkalte ekspertene mister altfor fort grepet når ting drar seg til i romskipet til å være troverdige som rompiloter og bihistoriene mens hverdagen utspiller seg i starten bidrar (bortsett fra pensjonisten på aldershjem) til å gjøre historien virkelighetsfjern, særlig uteliggeren i New York. Det er også tydelig nesten fra starten av at historiene om ungdommenes hverdag bare skal illustrere hvor mye de ønsker seg bort og litt erfarne lesere får dermed testet tålmodigheten grundig før de omsider kommer opp i romskipet. Anbefales bare til helt ferske lesere.
Viser 1 svar.
At den i tillegg ble belønnet med Bragepris for beste ungdomsbok gjør det ekstra uforståelig, mener jeg.