Om sorg og sakn, om tap og glede, om kjærleik og død. Om det å vekse opp. Ja, faktisk: Om livet, så mangfoldig det er. Og alle desse herlege romanfigurane, så forskjellige, så livlege - dei fleste teikna med varme og humor. Ein absolutt favoritt hos meg!
Viser 8 svar.
Jeg har nettopp lest en oversatt versjon fra 1950-tallet og slutter meg helhjertet til dine vurderinger. "Min" utgave er oversatt av Tryggve Norum, og jeg syntes vel språket tidvis ble litt for traust og korrekt i forhold til de små utdrag jeg tidligere har lest i original. Men persongalleriet er ubetalelig; skulle jeg peke meg ut en favoritt, måtte det bli fru Micawber, tror jeg. Twin and all.
Samme versjonen jeg har! Normalt foretrekker jeg å lese bøker på engelsk om det er originalspråket, men må si jeg har hatt litt problemer med Dickens tidligere, spesielt de eldre utgavene hvor språket er ganske så annerledes enn i dag. Så jeg likte godt den norske versjonen.
Hvem som er favoritten min er jeg jammen ikke sikker på, men den som irriterte meg mest var iallefall Dora. Maken til sutrete og håpløs person skal man lete lenge etter. Den eneste positive siden hun fikk fremstilt, slik jeg oppfattet det, var hennes vakre ytre.
Helt klart en super bok, vurderer om jeg skal prøve meg på den engelske versjonen neste gang!
Jeg oppfattet Dora nærmest som et barn og fikk etter hvert stor sympati og interesse for henne.
Hun fremstår som så umoden at jeg flere ganger lurte på om hun i utgangspunktet kunne være litt "tilbakestående". Eller er hun et resutat av alltid å ha blitt behandlet som et barn eller dukke, aldri ha måttet ta ansvar eller blitt stilt krav til. Dressert, som Marit treffende uttrykker det. Jeg satt igjen med en følelse av at det var mer ved Dora enn det som kom klart til uttrykk. Undervurdere tantene,og senere David, henne?
Det er så jeg får lyst til å lese David Copperfield på nytt - og da med et større fokus på Dora! Når den tid kommer, skal jeg ha denne lille fugleungen i tankene.
Blir man dressert som ei dokke, oppfører man seg vel som ei dokke. Joda, jeg ristet litt på hodet over Dora iblant, jeg også, men la særdeles godt merke til Dickens' tolerante framstilling av egenskapene hennes: Ikke et negativt ord. "Sutrete" er vel ikke det ordet jeg ville bruke om henne; hun var jo ved godt mot helt til det siste. Sympatisk og elskelig må hun ha vært, siden alle rundt henne behandlet henne så hensynsfullt. Men naiv og fullstendig ansvarsløs, absolutt!
Jeg la også merke til hvor tolerante alle var ovenfor henne. Jeg hadde en forventning om at toleransen en dag ville ta slutt, men den gang ei. Hadde jeg hatt en slik person i min nære omgangskrets hadde jeg nok blitt sprø. :p
Jo, kanskje - heilt sikkert. Dessverre. For Dickens dømmer henne ikkje; han får oss - meg, i alle fall - heile tida til å humre godmodig over denne egoistiske naiviteten. Ein dag eg på veg til arbeidet høyrde henne - med stemma til Martin Jarvis i lydboka - seie "Don't do that" (eller noko liknande) til David, som også skulle ut og tene pengar (til bøker, han også, kanskje), kom ho for eit augeblikk i eit positivt lys hos meg: Eg ville dra vidare, og lytte til lydboka i staden for å arbeide. Og så skal vi ikkje gløyme den positive funksjonen ho har i boka: Ho får David til å oppdage kva som er dei sanne og gode dickenske verdiane - som er i Agnes.
Sist sett
