Bokelskere.no

Jeg har ikke sett noen av Henry V-filmene, men jeg vet jo at Laurence Olivier lagde en veldig patriotisk utgave etter 2. verdenskrig og jeg ser at selvfølgelig ligger heltekonge-tolkningen der. Slik har vel stykket blitt spilt helt opp til vår tid nesten. Nå har vi muligens kommet fram til at Henrik er en idealkonge for sin tid og gjør det som kreves. Interessant det du sa om ridderlighetens død. Det franske hoffet holder vel på ridderlige idealer på en måte, og de går jo under. Henrik representerer den moderne, nødvendige politikken. Med krigen mot Frankrike oppnår han jo faktisk å skape fred hjemme og samling blant stormennene. Da er jeg også fremme ved at jeg kan si meg enig i at “målet helliger middelet” er en sannhet for Henrik. Han fikk et kongerike i arv av sin far som på dødsleiet faktisk innrømmer at han fikk kronen via “snarveier og krokveier”, hvilket valg har han da hvis han skal beholde kongeriket?

Jeg holder likevel fast på at jeg tror at S. har villet vise hva det koster å være moderne politiker, at en slik mann må gjøre “målet helliger middelet” til en sannhet for seg selv (knakende godt formulert, Eirik) om nå målet er personlig makt eller “the greater good”. Det koster hykleri, uærlighet og skuespill og gamle venner. Kanskje er det slik at kongerollen eller politikerrollen faktisk er uforenlig med å fullt og helt beholde sin integritet som menneske? Til og med i forholdet til Gud forsøker Henrik å kjøpe seg nåde der han nærmest dealer med Gud i bønnen før slaget og snakker om dødsmessene osv han har kjøpt for Richard II. Han må dessuten forvise Falstaff slik Ahab kaster pipen over bord, men jeg kjenner at jeg ikke er ferdig med Falstaff enda, og det er jo det fantastiske. Dessuten har jeg allerede nå lyst til å lese både Richard II og Richard III om igjen…

Apropo adapsjoner, Oliviers versjon ble faktisk laget under 2. verdenskrig, i 1944, så ikke underlig den er en anelse patriotisk når den omhandler en invasjon av kontinentet. ;-) En annen verdt å nevne er Kenneth Branagh sin, som er hans første - og trolig likevel beste - film. Det er vel denne jeg hentet mest fra i min tolkning, han er veldig menneskelig der og krigen er skildret nokså grusomt, ja, det er nok mer anti-krig over det hele istedet for en glorifisering. Her er forøvrig en link til St. Crispin's Day-talen fra denne adapsjonen, hvis det skulle være av interesse.