Bokelskere.no

Siden Karamella allerede har svart på innlegget ditt og jeg er enig med henne, nøyer jeg meg med å kommentere kongens forhold til Katharine.

Etter at Henry V har seiret over Frankrike kommer han med en liste av krav ovenfor den franske kongen.

KING HENRY V
If, Duke of Burgundy, you would the peace,
Whose want gives growth to the imperfections
Which you have cited, you must buy that peace
With full accord to all our just demands;

Øverst på denne listen av krav står Katharine.

KING HENRY V
Yet leave our cousin Katharine here with us:
She is our capital demand, comprised
Within the fore-rank of our articles.

Mens den franske kongen og noen av Henrys men jobber videre med kravene, ønsker Henry selv å snakke med Katharine. Katharine er som seg hør og bør svært skeptisk, selv om Henry med sin gyllne tunge prøver å overbevise henne om at hans kjærlighet er ekte. Katharine er i tvil om hun kan elske en ”fiende av Frankrike” og er i tillegg i tvil om hvor oppriktig Henry mener det han sier.

KATHARINE
O bon Dieu! les langues des hommes sont pleines de
tromperies.
KING HENRY V
What says she, fair one? that the tongues of men
are full of deceits?

Joda, jeg skjønner godt at Henry kan virke oppriktig når han øser kjærlighetserklæringer over Katharine. Han sammenligner seg selv både med en enkel soldat og en bonde, og gjør seg svært så ydmyk. Det er nok bildet jeg allerede har dannet meg av kongen som kommer i veien for meg. I stykke etter stykke har jeg vært vitne til Henrys omskiftelighet, derfor er det svært vanskelig å se denne kurtisen som noe annet enn en ny brikke i den engelske kongens maktspill. Når Henry i tillegg begynner å snakke om sønnen som kan bli født ut fra en union mellom dem, synes jeg det tyder på at Henry har mer enn bare kjærlighet i tankene. Kanskje det er feministen i meg som reagerer på ordet soldier-breeder?

but, good Kate, mock me mercifully; the
rather, gentle princess, because I love thee
cruelly. If ever thou beest mine, Kate, as I have a
saving faith within me tells me thou shalt, I get
thee with scambling, and thou must therefore needs
prove a good soldier-breeder: shall not thou and I,
between Saint Denis and Saint George, compound a
boy, half French, half English, that shall go to
Constantinople and take the Turk by the beard?
shall we not? what sayest thou, my fair
flower-de-luce?

Helt mot slutten av stykket sammenligner Henry Katharine med en blind flue han skal fange… I tillegg kysser han henne, selv om hun i sin bluferdighet nekter ham et kyss. Ganske hensynsløst og i tråd med mye annet vi har opplevd Henry gjøre. Nei, jeg er sannelig ikke sikker på at det er kjærlighet det er snakk om her!

Nei nå fikk jeg betenkeligheter til Henrys ærlighet, jeg også, i det minste i hans forhold til Katharine. Mitt bilde eller inntrykk av ham som en ung helteskikkelse, støttet opp av filmatiseringer, har forkludret meg og skygget for min hukommelse. De sitatene du trekker frem var helt glemt.

Jeg har ikke sett noen av Henry V-filmene, men jeg vet jo at Laurence Olivier lagde en veldig patriotisk utgave etter 2. verdenskrig og jeg ser at selvfølgelig ligger heltekonge-tolkningen der. Slik har vel stykket blitt spilt helt opp til vår tid nesten. Nå har vi muligens kommet fram til at Henrik er en idealkonge for sin tid og gjør det som kreves. Interessant det du sa om ridderlighetens død. Det franske hoffet holder vel på ridderlige idealer på en måte, og de går jo under. Henrik representerer den moderne, nødvendige politikken. Med krigen mot Frankrike oppnår han jo faktisk å skape fred hjemme og samling blant stormennene. Da er jeg også fremme ved at jeg kan si meg enig i at “målet helliger middelet” er en sannhet for Henrik. Han fikk et kongerike i arv av sin far som på dødsleiet faktisk innrømmer at han fikk kronen via “snarveier og krokveier”, hvilket valg har han da hvis han skal beholde kongeriket?

Jeg holder likevel fast på at jeg tror at S. har villet vise hva det koster å være moderne politiker, at en slik mann må gjøre “målet helliger middelet” til en sannhet for seg selv (knakende godt formulert, Eirik) om nå målet er personlig makt eller “the greater good”. Det koster hykleri, uærlighet og skuespill og gamle venner. Kanskje er det slik at kongerollen eller politikerrollen faktisk er uforenlig med å fullt og helt beholde sin integritet som menneske? Til og med i forholdet til Gud forsøker Henrik å kjøpe seg nåde der han nærmest dealer med Gud i bønnen før slaget og snakker om dødsmessene osv han har kjøpt for Richard II. Han må dessuten forvise Falstaff slik Ahab kaster pipen over bord, men jeg kjenner at jeg ikke er ferdig med Falstaff enda, og det er jo det fantastiske. Dessuten har jeg allerede nå lyst til å lese både Richard II og Richard III om igjen…

Apropo adapsjoner, Oliviers versjon ble faktisk laget under 2. verdenskrig, i 1944, så ikke underlig den er en anelse patriotisk når den omhandler en invasjon av kontinentet. ;-) En annen verdt å nevne er Kenneth Branagh sin, som er hans første - og trolig likevel beste - film. Det er vel denne jeg hentet mest fra i min tolkning, han er veldig menneskelig der og krigen er skildret nokså grusomt, ja, det er nok mer anti-krig over det hele istedet for en glorifisering. Her er forøvrig en link til St. Crispin's Day-talen fra denne adapsjonen, hvis det skulle være av interesse.