Bokelskere.no

Først må jeg rose de mange utførlige innleggene i denne tråden! Men jeg må likevel bryte inn med mine innvendinger. Jeg har ikke lest de andre stykkene hvor Henry er tilstede, men de meningene dere har om ham synes så forskjellig ifra de jeg selv har dannet. Når jeg ser tilbake kan jeg forstå din og Karamellas tankegang, men jeg kan altså ikke gi meg uten en dyst - mitt inntrykk av ham må bli skåret ut av margen før jeg blir tilfreds. Og ha meg på forhånd unnskyldt for stilen i denne tilbakemeldingen; jeg forsøkte å være systematisk, men ble istedet prippen.

Men nok introduksjon! Min mening . . . Det aller første jeg reagerer på er linjene dere trekker til krigen i Irak. Argumentasjonen er at retorikk, samling av nasjonen og beleilighet for makthaverne er tilstedeværende i begge, men på denne bakgrunnen kunne jo enhver krig brukes som parallell. Ut ifra dette kan man lese Henry både som en Tony Blair og som en Churchill. Et annet poeng er at Henrys England jo var (i det minste som krigsmakt) underlegen Frankrike, mens USA bare hersjer med de små.

Videre viser dere til en rekke hendelser som tegner Henrys personlighet. Disse hendelsene tolker dere i retningen at han er et hensynsløst, utspekulert og maktsykt menneske. Jeg kan si meg enig i at Machiavelli nok ville ansett Henry som en utmerket prins (som en krysning mellom løve og rev, og som er beredt til å gjøre det som er nødvendig for å beholde makten), men jeg klarer dog ikke å se på ham som machiavellisk. Det er en forskjell her! – Iago i Othello er machiavellisk; en machiavellisk person er en viss eneste mål er sin egen vinning og egen makt. Henry synes i det minste ikke å trakte etter personlig makt - om enn personlig ære - men heller å utvide sitt kongerikes makt, kongeriket som jo har undersåtter, undersåtter han bryr seg om (men mer om det senere). Han virker utilpass i seremonier og i staselige klær, og han synes oppriktig hengiven overfor sine menn (soldater) og landsmenn. Han kjemper endog med dem, i fremste geledd, tapper og djerv, og henvender seg til dem som brødre. Talen før slaget ved Agincourt må vel være en av de fremste noen gang skrevet, huff, hvor den rører ved meg! Muligheten er at han gjør alt dette som en politiker, og siden han er konge synes dette naturlig. Men trenger alle hans følelser å mistenkeliggjøres pga. hans posisjon? I sine selvrefleksive stunder synes han å ville flykte fra det ansvaret som legges på ham; scenen i akt IV hvor han rusler maskert blant sine soldater kan naturligvis leses som at han bare var ute for å kalkulere mennenes moral og morgendagens utsikter, men det kan også leses som om han vil bruke sin siste tid (da utsiktene er uhyre dårlige) blant sine lojale menn eller som om han bare ønsker ordentlig, jovialt og ærlig selskap (som motsetning til hoffet?). Kanskje er han ensom? Kanskje vet han at hans menn – hvis han tar av seg forkledningen sin – ikke vil behandle han som et medmenneske, men som konge? Kanskje lengter han tilbake til sin tid med Falstaff? Og kanskje kan vi dra det så langt som at denne scenen er en parallell til nattverdenen, det siste måltidet. Hengivenheten Henry har til de rundt seg er – slik jeg erindrer – et for gjennomgående trekk ved hans personlighet til at det kan være utelukkende noe annet; ja, muligens er det derfor f.eks. forræderiet smerter ham så dypt?

Dere nevner Henry som en slags kameleon. Dette må jeg også si meg uenig i. Han er en ung og viril mann, og kanskje derfor leser jeg ham som jeg gjør, da det jo foreligger en mulighet for at jeg leser inn meg selv i ham; men Henry som ung vil jeg likevel stå fast på er av stor betydning for vår forståelse av ham. Det dere beskriver som en maske leser jeg som temperament, der han brøler om voldtekt og plyndring mener jeg han rives med av øyeblikket, og når han ved første møte forelsker seg underlig brått i Katharine er det ikke politisk spill, men den velkjente 'kjærlighet ved første blikk'. Det er dog påfallende, kan dere si, at hans humørsvingninger alltid tjener ham fordelaktig, men hvem vet, kanskje forsynet smiler på ham eller kanskje han kan betegnes som et geni, en som regjeres av sine impulser og viss impulser aldri slår feil. Henry, slik jeg ser det, er altså ikke en mann som "snur kappa etter vinden", men heller en som ennå er ung nok til at vinden snur ham. Om anklagen om Henry som psykopatisk: Ja, han er lunefull, men kanskje dette snarere skyldes en overflod av følelser enn en total mangel?

Til syvende og sist, Henry er jo et fremragende eksempel på Shakespeares mangetydighet, og jeg må ende dette innlegget ved å uttrykke min ydmyke tvil og gjenta ordene Karamella skrev ovenfor: hvem er egentlig denne mannen?

Huff, jeg burde ha lagt meg for lenge siden, men her sitter jeg og skriver og koser meg . . .

Siden Karamella allerede har svart på innlegget ditt og jeg er enig med henne, nøyer jeg meg med å kommentere kongens forhold til Katharine.

Etter at Henry V har seiret over Frankrike kommer han med en liste av krav ovenfor den franske kongen.

KING HENRY V
If, Duke of Burgundy, you would the peace,
Whose want gives growth to the imperfections
Which you have cited, you must buy that peace
With full accord to all our just demands;

Øverst på denne listen av krav står Katharine.

KING HENRY V
Yet leave our cousin Katharine here with us:
She is our capital demand, comprised
Within the fore-rank of our articles.

Mens den franske kongen og noen av Henrys men jobber videre med kravene, ønsker Henry selv å snakke med Katharine. Katharine er som seg hør og bør svært skeptisk, selv om Henry med sin gyllne tunge prøver å overbevise henne om at hans kjærlighet er ekte. Katharine er i tvil om hun kan elske en ”fiende av Frankrike” og er i tillegg i tvil om hvor oppriktig Henry mener det han sier.

KATHARINE
O bon Dieu! les langues des hommes sont pleines de
tromperies.
KING HENRY V
What says she, fair one? that the tongues of men
are full of deceits?

Joda, jeg skjønner godt at Henry kan virke oppriktig når han øser kjærlighetserklæringer over Katharine. Han sammenligner seg selv både med en enkel soldat og en bonde, og gjør seg svært så ydmyk. Det er nok bildet jeg allerede har dannet meg av kongen som kommer i veien for meg. I stykke etter stykke har jeg vært vitne til Henrys omskiftelighet, derfor er det svært vanskelig å se denne kurtisen som noe annet enn en ny brikke i den engelske kongens maktspill. Når Henry i tillegg begynner å snakke om sønnen som kan bli født ut fra en union mellom dem, synes jeg det tyder på at Henry har mer enn bare kjærlighet i tankene. Kanskje det er feministen i meg som reagerer på ordet soldier-breeder?

but, good Kate, mock me mercifully; the
rather, gentle princess, because I love thee
cruelly. If ever thou beest mine, Kate, as I have a
saving faith within me tells me thou shalt, I get
thee with scambling, and thou must therefore needs
prove a good soldier-breeder: shall not thou and I,
between Saint Denis and Saint George, compound a
boy, half French, half English, that shall go to
Constantinople and take the Turk by the beard?
shall we not? what sayest thou, my fair
flower-de-luce?

Helt mot slutten av stykket sammenligner Henry Katharine med en blind flue han skal fange… I tillegg kysser han henne, selv om hun i sin bluferdighet nekter ham et kyss. Ganske hensynsløst og i tråd med mye annet vi har opplevd Henry gjøre. Nei, jeg er sannelig ikke sikker på at det er kjærlighet det er snakk om her!

Nei nå fikk jeg betenkeligheter til Henrys ærlighet, jeg også, i det minste i hans forhold til Katharine. Mitt bilde eller inntrykk av ham som en ung helteskikkelse, støttet opp av filmatiseringer, har forkludret meg og skygget for min hukommelse. De sitatene du trekker frem var helt glemt.

Jeg har ikke sett noen av Henry V-filmene, men jeg vet jo at Laurence Olivier lagde en veldig patriotisk utgave etter 2. verdenskrig og jeg ser at selvfølgelig ligger heltekonge-tolkningen der. Slik har vel stykket blitt spilt helt opp til vår tid nesten. Nå har vi muligens kommet fram til at Henrik er en idealkonge for sin tid og gjør det som kreves. Interessant det du sa om ridderlighetens død. Det franske hoffet holder vel på ridderlige idealer på en måte, og de går jo under. Henrik representerer den moderne, nødvendige politikken. Med krigen mot Frankrike oppnår han jo faktisk å skape fred hjemme og samling blant stormennene. Da er jeg også fremme ved at jeg kan si meg enig i at “målet helliger middelet” er en sannhet for Henrik. Han fikk et kongerike i arv av sin far som på dødsleiet faktisk innrømmer at han fikk kronen via “snarveier og krokveier”, hvilket valg har han da hvis han skal beholde kongeriket?

Jeg holder likevel fast på at jeg tror at S. har villet vise hva det koster å være moderne politiker, at en slik mann må gjøre “målet helliger middelet” til en sannhet for seg selv (knakende godt formulert, Eirik) om nå målet er personlig makt eller “the greater good”. Det koster hykleri, uærlighet og skuespill og gamle venner. Kanskje er det slik at kongerollen eller politikerrollen faktisk er uforenlig med å fullt og helt beholde sin integritet som menneske? Til og med i forholdet til Gud forsøker Henrik å kjøpe seg nåde der han nærmest dealer med Gud i bønnen før slaget og snakker om dødsmessene osv han har kjøpt for Richard II. Han må dessuten forvise Falstaff slik Ahab kaster pipen over bord, men jeg kjenner at jeg ikke er ferdig med Falstaff enda, og det er jo det fantastiske. Dessuten har jeg allerede nå lyst til å lese både Richard II og Richard III om igjen…

Apropo adapsjoner, Oliviers versjon ble faktisk laget under 2. verdenskrig, i 1944, så ikke underlig den er en anelse patriotisk når den omhandler en invasjon av kontinentet. ;-) En annen verdt å nevne er Kenneth Branagh sin, som er hans første - og trolig likevel beste - film. Det er vel denne jeg hentet mest fra i min tolkning, han er veldig menneskelig der og krigen er skildret nokså grusomt, ja, det er nok mer anti-krig over det hele istedet for en glorifisering. Her er forøvrig en link til St. Crispin's Day-talen fra denne adapsjonen, hvis det skulle være av interesse.

Takk selv for et utførlig innlegg. Nå er det vel etablert at noen av oss nettopp ikke fører et språk der korte setninger og kun bruk av punktum er idealet, men at vi føler en trang til å utbrodere noe grundigere for å få uttrykt det vi vil. Du er blant venner, Eirik :) Dessuten er det jo veldig interessant og velkomment med et annet perspektiv på Henry. Jeg ser at mitt syn på ham er ganske bastant og jeg ser at det er mulig å tolke ham med en smule mer velvilje enn det jeg har gjort, men:

Siden du har en såpass ulik oppfatning av Henrik, måtte jeg tenke meg om en gang til, og jeg har vært inne og lest igjennom trådene om Richard II, Henry IV del 1 og 2 igjen, og jeg ser at bildet jeg etter hvert har dannet meg henger veldig sammen med det vi har lest i disse tidligere stykkene. Kjapt oppsummert så tok Henry Bolingbroke (Henry IV) over kronen fra Richard II på et noe svakt grunnlag og i Henry IV del 1 er det opprør og uro i riket mot kongen. Prince Hal, den kommende kong Henry V er partyprinsen som lever livets glade dager sammen med tvilsomme kompiser, blant andre Falstaff som han har et relativt nært forhold til. I alle fall tenker Falstaff om forholdet at han nesten er i fars sted for prinsen. Allerede tidlig i H IV del 1 får vi mistanke om at Hal ikke er riktig den partyprinsen han utgir seg for der han alt på s 26 sier: “Jeg kjenner dere, / og vil se en stund / med smil til deres tøylesløse tomhet. (…) / Så når jeg vraker et vidløftig liv, / gjør opp min fødsels gjeld og holder mer / enn noen sinne lovet, desto mer / vil folks formodninger bli gjort til skamme.” Hal viser seg da også som et godt ridderemne på slutten av stykket der han dreper Hotspur, en av opprørerne. Falstaff spiller død på slagmarken og Hal holder en rørende tale over ham om vennskap, og dermed understrekes det at Hal også føler seg nær Falstaff.

H IV del 2 starter der del 1 slutter. Det er svært urolig i riket, stormennene rasler med sablene, Henry IV sliter med dårlig samvittighet for hvordan han kapret tronen, han har ikke fått gjort reisen til det hellige land som han skulle for å gjøre bot, han er gammel og syk. Etter at opprør er avverget og opprørslederne har fått svært røff behandling, dør Henry IV, men ikke før han har gitt råd til sin sønn: “sørg for å holde svimle hjerner opptatt / i utlandet, for krig på fremmed jord / forjager minner fort om gamle tider”. Hal blir Henrik V og det første han gjør som konge er rått og brutalt å forvise sin gamle venn Falstaff: “Jeg kjenner deg ikke, du gamle mann”. Utgangspunktet før Henry V tar til er altså; et rike i opprør, en konge som ikke sitter helt trygt på tronen og som har vist seg som en som kan innta mange roller, også den realpolitiske om du vil, som krever at han tar avstand fra gamle venner.

Som jeg skrev i et av innleggene, så leste jeg stykket med en viss forutinntatthet eller vinkling. Jeg lette etter ting som talte mot en tolkning av Henry som idealkongen. (Hvis du er inne og leser i de andre trådene, ser du at jeg har sett litt på hvordan “den jevne engelskmann” behandles av kongene sine, og tolkningen er muligens, det skal innrømmes, også farget av en relativt ateistisk og sosialdemokratisk innstilling hos tolkeren.) Parallellen til Irak-krigen er en ting, men poenget mitt var egentlig, som du er inne på, at parallellen kan trekkes til enhver leder som fører krig. En slik leder må ta noen valg, om han er fienden over- eller underlegen, som innebærer moralske overlegninger, og kanskje av en slik karakter at det strider mot det lederen innerst inne står for, det går på akkord med hans menneskelighet. Det kan godt hende Henrik opplever det slik. Han er en gudfryktig mann som ber til Gud om at han skal vinne slaget og han mener det er en god død for en soldat å dø i slag så lenge soldaten har gjort opp med sin Gud. Og slik må nok en konge i Henriks samtid tenke og være. Det som er poenget er at han er så innmari flink til det! Sier dette stykket noe om at en sterk leder må gå på akkord med sin menneskelighet i større eller mindre grad?

Han misunner arbeidsmannen som bare kan gå å legge seg og ikke tenke på annet enn at han skal ut på åkeren neste dag. Ikke et eneste sted problematiserer Henrik at han drar denne arbeidsmannen ut i krig. Soldaten er hans bror bare så lenge han er ute sammen med ham i krig, så lenge det er opportunt for Henrik å kalle dem brødre. Når listene over de falne leses opp, har jo England mistet veldig få menn, høy som lav til sammen, men det er oppramsingen over hvilke stormenn som har falt for Frankrike som er interessant for Henrik. Nå kan man si at det er interessant fordi disse stormennene utgjør en større fare i krigen fordi de er offiserer og har godt utstyr. Hvis Henrik hadde fortsatt å betrakte sine soldater med hengivenhet som brødre, hadde han vel gitt dem noe av æren for seieren, men de nevnes ikke med et ord. Det er Gud som har æren. Det får da være måte på gudfryktighet!

Henrik har allerede vist hvordan han behandler mennesker som ikke passer inn ved å forvise Falstaff. Nå vet vi jo ikke i hvilken grad Henrik har moralske skrupler i den forbindelse, vi ser bare at han bygger image som helte-konge, og kanskje er det slik en konge eller en politiker må være? Han må gå over noen lik om saken er rettferdig eller ikke, det er det det koster å være politiker.

Jeg er enig i at talen ved Agincourt er mesterlig, og Lincoln hadde nok lest den før han skrev Gettysburg-talen, for ikke å snakke om Churchill og blood, toil and sweat-talen. Mark Antonys begravelsestale i Julius Cæsar er på linje. Dette er taler politikere må holde for å få med seg folket og dra i den retningen politikeren vil. Så kan det diskuteres hvilke moralske overlegninger som ligger bak for hver av disse enkeltvis, men retorikken er et verktøy, og i dette stykket synes jeg det er så mye som bygger opp under at Henrik er den ultimate politiker, helt uten behov for et korps av “spin doctors”, han er den fødte PR-mann i enhver situasjon.

Jeg kan absolutt ikke nok om Machiavelli til å kunne diskutere ham, og Othello har jeg ikke lest ennå, men for en konge på Henriks tid; hva er forskjellen på personlig makt og kongerikets makt? I et føydalsystem er kongen bare vasall under Gud, kongeriket er hans personlige eiendom. Henrik er klar over at det kan stilles spørsmålstegn til hans personlige rett til tronen. Henrik IV har slitt fælt med dårlig samvittighet, Henrik V betaler for dødsmesser for Richard II. Når erkebiskopen i 1.akt ramser opp hvorfor Henrik har arverett til Frankrike, setter det Henriks egen rett til Englands trone, som er like dubiøs, i perspektiv. Det gjør at vi kan begynne å lure på hvor god sak Henrik egentlig har, når han går til krig mot Frankrike.

At han er utilpass med den ytre prakten som følger med kongerollen er vel ikke et argument for at han ikke vil være så mektig som mulig som konge?

OK, Henrik framstilles som idealkonge, a king's gotta do what a king's gotta do, so to speak. Jeg synes likevel fortsatt at blant annet alle hentydningene S. har lagt inn i stykket som går på teater, maskespill osv peker i retning av at en tolkning som går på Henrik som "rollespiller" og iscenesetter kan være gyldig.

Nei, nå må jeg gi meg, men dette er så morsomt og jeg har ikke svart på det du sier om Henry som frier (enda)!

Hvor skal jeg så begynne med å svare et innlegg det er så mye å bryne seg på? Nåå, det er sannelig ikke godt å si. La meg først uttrykke glede over at jeg er blant venner og erklære hvor stimulerende det er å ordveve om et emne som dette!

Jeg har den evne (eller uvane) å ikke nødvendigvis sympatisere med karakterer, men å være velvillig stemt overfor dem, å se på det gode i dem som genuint dem selv og det onde som noe de ikke kan kontrollere. Den åhh arme Don Quijote har jeg f.eks. vanskelig for å se på som noe annet enn en større helt enn alle han så innbitt og dåraktig forsøker å etterligne. Dette er nok grunnen til at jeg ser på Henry som jeg gjør, ja, for hvordan kan jeg mistro ham når endog Richard den tredje gir meg mersmak!

Jeg tror ikke vi er uenige om Hal som en idealkonge, med alt det dette måtte innebære av (i våre øyne og kanskje også i Shakespeare sine) misbruk av makt. Det jeg opponerte mot var den ensidige framstillingen. De to perspektivene kan forhåpentligvis bindes sammen, for begge synes tilstede i Shakespeares tekst.

Du har rett, vi kan ikke skille kongens personlige makt fra kongerikets makt, da kongen jo er kongeriket. Det jeg mente var at Henry som idealkonge vet at tilfredse undersåtter betyr et mer velstående rike, og et mer velstående rike betyr igjen mer makt til ham. Hans kongelige plikter og ansvar går forbi det å danke på Versailles, rusle rundt i hager og spise seg fordervet på all slags kaker, slik Solkongens etterfølgere hadde for vane. Kanskje kan vi kalle ham kynisk på et vis som tjener allmennheten, ikke bare ham selv? At hos ham er 'målet helliger middelet' ikke en rettferdiggjøring av fæle handlinger, men en sannhet. Jeg vet ikke om jeg kan min idéhistorie, men tanken om individet mistenker jeg er ankom den allmenne bevissthet senere enn da Henry sveipte gjennom Frankrike og lot folk dø for å utvide sin (eller var det jammen Guds?) makt. Jeg tror dog jeg foretrekker Henry over de franske antagonistene, det ligger mang en kime til frihetstanker i stykket, synes det meg, og alle disse hviler hos engelskmennene. Slaget ved Agincourt – både historisk og Shakespeares versjon – kan leses allegorisk i så måte: vi har de utarmede, sykdomsherjede og stakkarslige engelske troppene, svært underlegne både i antall og utrustning, som med hell, mot og langbuer meier ned hele den franske adel. Ridderlighetens død, er det ikke dét slaget regnes som? og med ridderligheten også adelen og det føydale styresett, om enn det skjedde mer gradvis enn med et pang.

Liker ditt poeng om at Henry kaller dem brødre såfremt de er krigsbrødre. Kanskje dette har å gjøre med at døden gjør hver mann lik, og døden jo ikke kan være stort mer nærverende enn på slagmarken? Det synes likevel solidarisk på en litt underlig og fremmed måte hvordan han behandler dem. Er det deres lojalitet de lønnes for, er det medmenneskeligheten til Hal som kommer til uttrykk, eller prøver han bare å egge "gentlemen in England now a-bed" til å verve seg? Hvem kan si!

Kanskje gåten til Hals personlighet ikke ligger i ham selv, men i Falstaff. En underlig påstand, antakelig, men la meg forsøke å forklare. Hvorfor skyver han f.eks. Falstaff vekk først når han blir konge? Er det fordi han ser på ham som ubrukelig? Nei, det tror jeg ikke. Hvis vi leser Falstaff som et bilde på livet, eller ihvertfall de mer hedonistiske sidene av det, er dette noe Hal vet han må gi avkall på når han stiger til makten. Tronen kan ikke være et bordell, i det minste i et land med lover og under Gud. Vi kan se på det som et tap for ham, men hvorfor er det et tap og hvorfor er han villig til å tape det? Kanskje Hals brutale avvisning av sin gamle venn Falstaff kan leses som den type brutal avvisning som er så utbredt i mer eller mindre dårlige filmer, hvor hovedpersonen lyver for den han/hun elsker for dennes eget beste (men dette henger kanskje ikke helt på grep). Men at en brutal avvisning er det eneste Falstaff vil godta, vet nok Hal, og gir ham derfor dét, om han (Hal) så gråter over sin tapte venn i ettertid. Skjønt Falstaff selvsagt ikke bør skrenkes inn til et symbol alene, så ligger det kanskje noe her. Jeg liker å se på det som scenen i Moby Dick, hvor Ahab kaster pipen sin overbord. Wikipedia skriver temmelig illustrerende om dette:

"Ahab's pipe is widely looked upon as the riddance of happiness in Ahab's life. By throwing the pipe overboard, Ahab signifies that he no longer can enjoy simple pleasures in life; instead, he dedicates his entire life to the pursuit of his obsession, the killing of the white whale, Moby Dick."

Nåvel, dette var mine tanker, for denne gang . . . ;-)