Bokelskere.no

En ny tid er i emning. Hva passer vel da bedre enn å la et spørsmål fly ut, til å svares på å brynes på? Kanskje er det også et forsøk på å gjenopplive den gode diskusjonen. La meg derfor starte noe polemisk! (for må man ikke skyte med tungt for å nå frem til sannheten? nåvel). Spørsmålet: Er det bare jeg som får fnatt av og som fordrar romaner som kun er satt sammen av korte setninger og hvor punktum er den eneste tegnsettingen? Altså type Erlend Loe, norsk realistisk samtidslitteratur og skolestil på ungdomskolen. Jeg skulle gjerne vært mildere stemt overfor denne utbredte skrivestilen hadde den ikke blitt rost til skyene av kritikere når den faktisk bare er en billig og fasjonabel skavank, en fremherskende smaksdom som hemmer utfoldelse og skrivekunst. Argh..! Hvorfor er "rått, kort og brutalt" så høyt ansett? En bok blir ikke automatisk god og sterk ved at forfatteren skriver om voldtekt, farsrolleproblemer eller krigen i Afganistan, og god skrivekunst er ikke synonymt med å unnvike enhver skildring av følelser. Det viser større evne hos en forfatter å kjøre slalom omkring klisjéene enn å unnvike dem totalt; heller omfavne dem og kle dem i ny drakt enn å ikke våge å nærme seg dem overhode.

For meg er det å lese en bok forbundet med det å oppfatte et formidlet buskap, fange en nerve, bli grepet av andres erfaringer og tankeverdener og det å bli satt inn i andre kulturer og tider. Klarer forfatteren å gi meg et eller helst flere av disse kriterier i tilfredsstillende grad, er ikke et gjennomarbeidet og 100% korrekt språk av overveiende viktighet.

Men selvsagt, de beste leseropplevlsene er når jeg får alt dettte innpakket i en fantastisk språkdrakt, ala Hamsun.

Tror nok opphavet til fenomenet du sikter til her har rent kommersielle årsaker. Lettleste, ikke altfor lange bøker med temaer som de fleste har en mening om eller et forhold til(som du nevner; voldtekt, farsrolleproblemer eller krigen i Afganistan) Det eneste som bedømmer om mange av disse bøkene er gode eller ikke, er salgstall. Skulle alle søke det perfekte språk og snirkle og dvele, ville de fått tid til å skrive langt færre bøker, og ikke minst nå ut til et langt smalere pukblikum, ergo ikke overleve som forfattere.

Så, hvis noen vil skrive og selge bøker med et noe amputert språk pga manglende tid, evne eller vilje, må de bare gjøre det for meg, så lenge jeg får velge hvilke bøker jeg skal lese:)

Enig, men sier det noe om vår samtid at det nettopp er den typen bøker som selger? Vi har ikke tid eller ro på oss til å dvele så mye mellom lettvint-middagene og treninga og skumming av overskriftene på nettavisene. Vi er så utmattet av tidsklemma at vi ikke orker noe annet enn krim og "lettlest-bøker" om kvelden? Eller viser et nettsted som dette at bokbransjen, som pusher bestsellere, undervurderer publikum? Her er det mye lesing av "tyngre" materie innimellom! Lurer på hvor mye en forfatter som Espedal har solgt...

Jeg hører at han ikke selger noe særlig godt, sjøl om han får svært gode kritikker. Det var en her inne som skulle ha særemne om hvorfor bøkene hans ikke slår så godt an når det kommer til salgstall, samtidig som han blir såpass mye rost av kritikere. Et meget interessant tema for et særemne, synes jeg!

"Mor la seg tidlig. Far døde da jeg var tolv." Slik åpner LSC Maskeblomstfamilien, kort og greit. Jeg lurer på hvordan dette går, han har meg.

Forfattere som jobber med språket driver verbal fettsuging, de fjerner alt overflødig, eller som Hemingway sa: "Alt leseren kan tenke seg selv, stryker jeg."

Å skrive uten adjektiver, adverb og metaforer er en kunst, det skaper rom til å dikte med, forfatteren dytter ikke på oss sine preferanser, men stoler på fortellingen og at vi kan tenke selv.

Om Eirik Røkkum i sin innledende tekst fjernet halvparten av "snakket", ville innlegget blitt lesevennlig og effektivt, nå drukner jeg i ord.

Jeg kan ikke si at jeg får samme reaksjon på den innledninga du siterer her. Slikt noe synes jeg er mer enerverende enn gripende.

Så forskjellig kan man altså oppfatte ting, gitt.

Javel. Det du skildrer fremstår snarere som såkalt euroburger enn noe hemingwayisk isfjell. 'Lesevennlig' er ordet du bruker, og jeg antar du ikke mener leservennlighet. Der leservennlighet betyr at forfatteren stoler på leseren, betyr lesevennlighet at forfatteren ikke stoler på leseren. Jeg er nok tilhenger av at romaner bør gi en klype motstand. Og "snakk" har sine gleder.

Slik jeg oppfatter deg er det to ting (minst!) du irriterer deg over: korthugd, knapt, banalt språk og romanenes innhold. Når det gjelder språk, var det en diskusjon her inne for ikke lenge siden som gikk på Gaute Heivolls roman som blant annet ble kritisert for klisjé-bruk og “feil” bruk av metaforer. Noen irriterte seg, andre syntes historien er så god at det overskygger språklig rusk. Bragepris-komitéen overså nok også rusket.

Jeg oppfatter deg likevel dithen at det ikke nødvendigvis (bare) er smårusket du irriterer deg over, men kanskje mangel på dveling, mangel på arbeidet med språket fra forfatterens side, som gjør at om han nå bruker to setninger eller tolv, så sitter leseren igjen med den følelsen som sier: “Ja, akkurat slik er det, eller føles det, eller ser det ut…” Når leste man sist en skildring som fikk en til å kjenne lukt eller et luftdrag? Slik skrev nemlig de gamle, store som vi er så glad i (for eksempel Hamsun: Sult, Goethe: Wanderers Nachtlied). Og når leste man sist en samtidsroman der det virkelig går an å grave seg ned og finne lag etter lag og finne gull, der det ytes litt motstand og ikke alt bare ligger i overflaten? (Tips mottas med takk!) Den nyeste boken jeg har lest av den typen, er Sofi Oksanens “Stalins kyr”, men den er jo ikke norsk. Det er heller ikke Siri Hustvedts “The Sorrows of an American” (der hun til gjengjeld hadde gått kanskje litt vel langt i symboltunge drømmer, gjentakelser av metaforer osv og slik sett nesten undervurderer leseren).

Hvis dagens forfattere hadde adoptert de gamle, stores språk, hadde ikke det hatt samme effekt. En slik måte å skrive på må vel nyskapes for enhver samtid, slik du skriver under her, og i vår samtid er det ikke innenfor romansjangeren slik nyskapning skjer, men sannsynligvis i større grad innenfor lyrikk-sjangeren og novelle-sjangeren? Det er vel ikke språket som opptar dagens romanforfattere da. Det er ikke det som er deres prosjekt, selv om jeg faktisk tror at akkurat Erlend Loe er meget bevisst språket sitt og nettopp tilpasser det til innholdet for eksempel i Doppler. Erlend Loe er også en forfatter som virkelig tar opp andre temaer enn de du nevner, for eksempel samtidens mannsrolle i Doppler.

Du har truffet nerven! Du nevner endog Goethe og Hamsun som de store idealer. Jeg har ikke noe imot kortfattet stil (som idé, om man vil), det jeg har noe imot og som min rettferdighetssans gjør opprør mot - om det da ikke bare er en dårlig fordekt opprørstrang - er at denne stilen synes å bli elevert av kritikere selv i tilfeller den ikke har utrettet noen videre bragd, ja, når det ikke engang kan kalles godt håndverk. Jeg generaliserer og trekker alle kritikerne ned i den samme pølen nå, merker jeg - det jeg forsøker er å skildre en pågående trend som alt for mange føyer seg til. Erlend Loe skal ha ros for ikke å ha føyd seg, men for å ha vært en foregangsfigur.

Jeg har faktisk lært meg å like korte, enkle setninger bedre etter hvert. Da jeg var yngre kunne jeg ikke fordra bøker som var skrevet på denne måten. Jeg syntes det gjorde bøkene kalde og stemningsløse, og undervurderte meg som leser, fordi de låt som lettleste bøker for barneskoleelever. Jeg var forøvrig sjøl barneskoleelev... og kanskje var det fordi skoleverket på dette aldersstadiet tvangsfôrer sine elever så mye med bøker som fullstendig mangler tyggemotstand at jeg fikk så sterk motvilje mot en enkel skrivestil.

Seinere har jeg innsett at det er en vanskelig kunst å skrive både enkelt og godt, men det kan gjøres veldig bra hvis man mestrer det. Loe har jeg kun lest én bok av (Naiv. Super), mest for å finne ut hva alt oppstyret var om, og jeg syntes hovedpersonen var artig i sin spesielle tankegang. Dog må jeg innrømme at det var litt småirriterende at boka var så enormt lettlest at det tok meg høyst et par timer å lese den, og jeg fikk følelsen av å være litt eldre enn hva boka er beregna på, enda jeg utmerket godt veit at jeg ikke er det.

Så forsto jeg brått hvorfor alle pothuer (unnskyld generaliseringa) sier at dette er deres favorittbok...

(dette er et svar til flere i denne tråden).
Det finnes selvsagt 'syndere' i begge leire, både hos forfattere som bruker korte setninger og hos de som bruker lange. Jeg kan irritere meg grønn over de som skriver endeløst og med komma for annenhvert ord og som tilsynelatende gjør et slikt stilvalg fordi de vil bryte med et tradisjonelt mønster, ikke fordi det fungerer for dem selv og ikke fordi det fungerer med den historien de forsøker å fortelle. Det sentrale er vel at setningene skal komme naturlig og ikke være et resultat av et eller annet kritikerhegemoni. Språket må vel være fritt for at det skal være ekte? Hvis jeg nå ikke uttrykker meg for vanskelig, en forfatter bør skrive med sin egen stemme, ikke tidens; altså, finne stilen som romanen krever, ikke det samtiden ønsker. Og nå er angivelig samtidens ønske (bedømt etter et utvalg anmeldelser) en kortfattet, økonomisk språkform. Heller enn å tilfredsstille tiden bør vel målet være å skrive komplett, hva man enn gjør for å oppnå dette.

Hos Hemingway fungerer korte og kalde setninger; leseren får hos ham anledning til å fylle ut på egen hånd der forfatteren med vilje har forholdt seg stum. Hos mange som imiterer stilen hans tyder de korte setninger imidlertid bare på en mangel ved teksten, istedet for noen betydningstetthet eller underliggende mening.

Nå skal jeg ikke uttale meg om norsk litteratur, siden jeg stort sett har skydd det norske språk i bokform siden videregående, men på rent generelt grunnlag er jeg tilbøyelig til å være enig med deg. Følelsen av å lese korrektur på "Min Sommerferie" kommer lett snikende ved enkelte anledninger.

Det er derimot ikke til å komme bort fra at enkel setningoppbygging og kortfattelig språk har sine bruksområder; spesielt for å beskrive Handling (eller Action om man er internasjonal) og Dialog.
Handling krever korte setninger. Mye skjer, leseren skal rives med. Biggles kaster ikke bort tiden. Han beskriver ikke scenen. Han fanger tyven og stopper spionen.

Dialog krever også relativt lettfattelige setninger. Det skal tross alt flyte naturlig. Dog ikke for naturlig. Ingen har vel... interesse av... hmm... det å måtte forholde seg... mhmm... til hvordan folk faktisk... snakker på skriftlig form. Eller? Jo... nei. Bedre at det blir litt Radioteater.

Uansett, poenget her var vel at det kreves en blanding for at leseren ikke skal gå lei. Lange snirklede setninger som strekker seg over en hel paragraf - helst ved å trekke inn idiomer, vendinger og paralleller - for å beskrive en situasjon, en lokasjon, et bilde slik at leseren ser det klart for seg og skikkelig lever seg inn i det som skildres; slike har man alltids bruk for. Men av og til er det fint å bare forholde seg til punktum også.

Har ikke så mye mer å tilføye enn at jeg er ganske så enig med deg! Når jeg leser bøker med "kort og konsist" språk så blir jeg ikke engasjert på samme måte som når språket er variert og "utfordrende". Jeg liker å bli litt utfordret, å bruke hodet, kanskje lese noen setninger opptil flere ganger for å få det maksimale ut av det. De korte setningene er så bastante og ofte er det lite rom for refleksjoner i dem, selv om det er brutalt som du skriver. Brutalt og kaldt mener jeg at det ofte kan bli. Sikkert unntak her også, men Erlend Loe er et eksempel på en forfatter jeg heller ikke har blant mine favoritter.

Samtidig så mener jeg at lang og kronglet setningsoppbygning ikke automatisk blir bra litteratur, - noen går i fellen også den veien. En av dem er f eks Einar Risa, (M. Kanne & Søn), - her er det rett før det tipper over...

Tror kanskje du har mange med deg her, så det blir kanskje ikke den store diskusjonen du ønsker...

Sier som Ole Brumm; Ja takk begge deler. Erlend Loe har moret meg med sine underfundige og rare karakterskikkelser, Naiv super; mann med bankebrett og ”L” ; testing av hypoteser om folk har gått på skøyter over Stillehavet?? (Tror jeg) da det en gang muligens var islagt, hehe. Men har også irritert meg over den naive og til tider banale skrivemåten. I små porsjoner er det greit. Jeg har det på samme måten med Arto Paasilinna, fint som en avveksling innimellom og som en kontrast til det jeg ellers leser..

Må jeg velge er jeg enig med deg, Eirik. Foretrekker god tegnsetting (om jeg ikke er så god på det selv), skildringer, dog i passende porsjoner og lange utfyllende setninger, gjerne ispedd noen klisjeer.

Det er som med mye annet veldig ok med variasjon.

"Nytt" er ikke alltid bra, men det kan være nødvendig om ikke annet for å vekke nye lesere. Har jo sett at du er en litt ”gammelmodig” ung mann som foretrekker de ”gamle store”. For mange kan språket i disse bøkene være litt vanskelig å sette seg inn i / forstå. Det er mest sannsynlig en treningssak, men de fleste vil nok velge minste motstands vei.

Jeg syns en god setningsoppbyggelse er best å lese, det ligger godt i øyet.Et godt, gjerne korrekt språk er en nytelse å lese. Den type litteratur som er bygd opp på korte setninger og et rivende tempo har vel også en misjon og appelerer kanskje til en yngre type mennesker som har en hektisk livstil. Ikke en påstand, bare en tanke. De fleste typer følelser kommer best frem ved å beskrive og sette seg inn i tankene, ryggmargen og hjernen på den følelse som skal beskrives. :o)

Gert Nygårdshaug har ofte veldig lange setninger uten særlig mange punktum pr side og da tar det litt lenger tid å komme inn i rytmen når man leser synes jeg og ofte kan setninger som er veldig lange bli litt vanskelig å forstå.

Liker hvordan du formulerte dette svaret som en veldig lang setning.

Det kan jeg godt forstå, det er vanskelig å finne en god balanse i en setning som er for lang og i en setning som er for kort. Derfor tror jeg språket og innlevelsen til forfatteren har mye å si. :o)