Bokelskere.no

Spoiler!

Jeg er ikke sikker på om jeg er helt enig i karakteristikken din av Catilina som vaklevoren og ubestemt men storsinnet, kjell k, men det er vel bra, for da er det noe å diskutere :)

Jeg oppfatter Catilina som maktsyk, stormannsgal og på slutten nesten ynkelig. Han starter så flott med “Jeg må, jeg må!” Han vil noe “høyere, enn dette liv”, men hva er høyere enn dette liv? Ære, ry, ettermæle, et udødelig navn? Jeg synes at det helt fra starten av ligger i kortene at det er egen ære, mer enn “borgerfrihet og statens vel” (2. akt) som er Catilinas mål. Motivet for opprør er overfor de andre med-konspiratørene et edelt ønske om et bedre Roma. I enerom (og sammen med Furia) er det sine egne ambisjoner Catilina snakker om. Dette er vel skoleeksempel på hybris så det ryker etter.

Et annet usympatisk trekk er hans manglende vilje til i det hele tatt å gå inn på det han har gjort mot Furias søster. Etter at han har nedsverget hevnen over seg selv, og han er avslørt som gjerningsmann, er det fritt fall utfor. Innenfor antikkens mytologi vil man nå kunne si at han utsettes for gudenes spill, han er fritt vilt for Furia (eller Nemesis), hans skjebne er fastlagt. Han har ingen mulighet for valg lenger, og hans eneste mulighet for å gjøre det beste ut av det er å skape seg et ettermæle og så dø. Nå er det dette som er målet, og da spiller det ikke så stor rolle at Curius og Lentulus har sveket ham, han kan tilgi dem og vifte dem unna, han skal jo dø likevel.

Det er et motsetningsforhold mellom antikk skjebnetro og bibelske idealer gjennom hele stykket. I det gamle Roma var det vel ikke ubetinget negativt å sette seg høye mål, så høyt som udødelighet i form av ettermæle, eller til og med mål om å bli en gude-lik keiser. I bibelsk sammenheng er slike ambisjoner strake veien til undergang. Denne skjebne –mytologien henger for så vidt sammen hele veien helt til slutten, og det snakkes om skjebnen i annenhver replikk, samtidig brukes det mye bibelsk symbolikk, for eksempel slange-motivet.

Før han dør velger Catilina å følge lyset og Aurelia til de elyseiske marker som er et mye hyggeligere sted enn alternativet (Tartaros). Men var det ikke sånn at han egentlig ikke kunne velge noe som helst? Det er jo hvis du følger Bibelen at du har muligheten til å velge den smale sti og komme til paradis, men ikke uten at du har bedt om syndsforlatelse først. Catilina angrer verken på overgrepet mot Furias søster eller på drapet på Aurelia.

Jeg tolker da “gåten”: “Du faller for din egen hånd, - og dog en fremmed skal deg felle”, som at fallet starter med udåden mot Furias søster, fortsetter i det han nedkaller besvergelsen over seg selv, og besegles med stormannsgalskap og hevn. Alt dette ligger til grunn for at Catilina til slutt må dø. Jeg tror ikke det er Furia som er “den fremmede hånd” som feller ham. Hun er jo nesten som en del av ham, et bilde av ham, ikke en fremmed. Jeg tror han til slutt skal felles etter døden, på ”den ytterste dag”, og tolker det slik at Skyggen forutsier dette: “Nei, først bak dødens dunkle port / forsvinner demringen som hylles / omkring hva grufullt og hva stort / av fremtids-bølgene bortskylles”

I en klassisk tragedie (etter aristotelisk oppskrift)skal helten ha en tragisk feil, som fører til hans fall, men han skal vekke medlidenhet hos publikum slik at vi kan gå ut fra teateret med en opplevelse av “renselse” (katharsis). Jeg får egentlig ikke så mye medlidenhet med Catilina, og jeg er ikke sikker på at det er det Ibsen har villet heller.

Noe av dette er inspirert av denne artikkelen.

Dette var et flott og lærerikt innlegg :)

Du er så grundig i din tolkning og forståelse av teksten.
Jeg er en nybegynner når det gjelder å lese og tolke slike tekster, men synest faktisk det er litt artig. Kanskje jeg får litt mer "dreis" på det etterhvert som jeg begynner å lese nye tekster.

Joda, det er sikkert helt riktig det du sier om Catalina og hans usympatiske trekk, men som jeg har skrevet, oppfatter jeg ham som en mann med et svært så "sammensatt sinn". Jeg ser også at det er de usympatiske trekkene som dominerer, men det virker som han ofte er i følelsenes vold (forelskelse, hat, tvil) og at det fører til mange irrasjonelle tanker og handlinger.

Artkkelen du viser til er jo ganske lang, så den får jeg vente med å lese til litt senere.
Etter litt "skumlesing" ser den veldig interessant ut.
Og det er jo en uoverkommelig mengde stoff om Ibsen og hans verker på nettet. PUHHH !!

Takk for flott og lærerikt innlegg :))

Yepp, sammensatt og veldig konfliktfylt tror jeg nok. Takk i lige måde :)