Bokelskere.no

Denne var ikke bra. Det virker som om Erland Loe har skrevet en bok kun for å gi ut en bok.

Nei - dette trodde jeg ikke på. For all del: Situasjonskomikk og ordkunst så det holder, med nitrist undertone, men for meg forble karakterene bare pappfigurer som det var umulig å identifisere seg med.

Denne er ikke blant mine favoritter. Jeg har likt de fleste av Erlend Loes bøker veldig godt, og denne var grei nok i kjent Loe-stil. Ser at mange har hørt den som lydbok lest av forfatteren selv, og det hadde ganske sikkert gjort opplevelsen større.

Kjent Loe stil i den der, likte den godt jeg, skrev slik i en annen tråd: Denne Loe boken falt som mange av hans andre i smak hos meg...likte temaet og personene og humoren er topp. Ga den faktisk en 5-er jeg

Da har jeg lest den, og her er min bokomtale:

I denne lille boka møter vi familien Telemann som reiser på ferie til Garmisch-Partenkirchen, eller Mixing Part som Bror Telemann liker å kalle det. Han hater for øvrig tyskere, mens kona Nina elsker alt det tyske. Bror Telemann er dramaturg ved teateret, mens Nina Telemann er norsklærer i den videregående skolen.

Det meste av boka består av rene dialoger mellom Bror Telemann og kona, mens barna - tre i alt - befinner seg i bakgrunnen. Stilen er helt umiskjennelig for Erlend Loe. En stil jeg egentlig begynner å bli litt lei, men som jeg likevel dras mot. Jeg "må" liksom få med meg Loes bøker okke som ...

Familien skal altså feriere i Mixing Part i hele juli, men nokså fort begynner det å skjære seg mellom ektefellene. Med en rekke urkomiske dialoger krangler de seg gjennom ferien, og i god fellesferiestil er de underveis nærmest på skilsmissens rand, uvant som de er av tilbringe så mye tid sammen. Mens Telemann fantaserer om kokebokforfatteren Nigellas fristende kropp, tar Nina det hele ut litt lenger. Hun innleder en affære med en tysker ...

Mange ganger ble jeg sittende og humre og le underveis. Som denne dialogen på side 18:

"Det skjer forresten ganske ofte at jeg opplever at jeg er alene i et rom og så viser det seg at du også er her. Du er en stille type.

Det er du også.

Du mener vi er stille typer begge to?

Ja."

Eller når Bror Telemann bekymrer seg for deres åtte år gamle sønn (side 38):

"Han er en sjeldent fjern åtteåring som flyter rundt i sine egne tanker og ikke bekymrer seg over at andre ikke når inn til ham. Flere år etter at barn flest har sluttet å si rare og søte ting, gjør Berthold det fortsatt. Nina og Telemann lurer på om de vil makte å gjøre ham til et levedyktig og handlekraftig individ."

Eller når han forklarer hvordan de to byene Garmisch og Partenkirchen ble ett (s. 82):

" ... så ble de slått sammen før vinterolympiaden i 1936.

Jeg skjønner.

Men det ville ikke innbyggerne.

Ok.

Hitler bare bestemte det.

Typisk Hitler."

Boka er for det meste veldig morsom, men av og til også innmari irriterende. Akkurat det tror jeg også har vært forfatterens hensikt. Han kunne utvilsomt ha dratt det hele enda lenger, og muligens kunne det da ha blitt en enda mer interessant roman av det. Slik som han har valgt å skrive "Stille dager i Mixing Part", ble det morsomt nok der og da, uten at han er i nærheten av å skrive stor litteratur. Egentlig var det enkelte sekvenser som kunne minne om "Tatt av kvinnen", hvor han presenterte vrengebildet av den moderne kvinnen. For Bror Telemanns kone Nina er virkelig ikke helt god, der hun manipulerer mannen sin gjennom å sette opp ikke rent få listige feller for ham. Men på samme måte som i "Tatt av kvinnen", tar Bror Telemann igjen til slutt. Og først når han blir ordentlig slem, blir Nina interessert i ham som ektemann igjen ...

Alt i alt en bok litt over middels - og som fortjener terningkast fire. Uten Erlend Loes oppleserstemme kan det tenkes at boka ikke hadde fått mer enn terningkast tre ...

Enig med deg Rose-Marie - jeg leste ut denne i går kveld, og gir den en svak firer. (Jeg leste papir-utgaven, så Loe har ikke fått sjansen til å få noen "lydbok-bonus" av meg...) Jeg liker generelt Erlend Loes fortellerstil, men i denne boken synes jeg han går litt på tomgang. Høydepunktet for meg var den ikke-tysktalende Telemanns "dialog" med tyskeren Bader - men jeg tror ikke jeg vil røpe her hvordan den forløp. De som måtte lese denne tråden før de leser boken, skal få lov å ha den godbiten i vente. "Stille dager i Mixing Part" er verdt å få med seg for allerede overbeviste Loe-fans (som meg), men er ikke å anbefale som introduksjon til forfatterskapet hans. Erlend Loe kan - heldigvis for ham og for oss lesere - mye bedre enn dette!

Enig i at det ikke er av de beste Loe-bøkene, men jeg humrer nå godt av opplesingen hans likevel. Han er så tørr-vittig.

Grundig som alltid du Rose-Marie.....Loe har sin helt spesielle stil og sans for humor som man ikke finner hos noen andre..det er ingen mellomting på like-ikke like her, jeg har alltid hatt sansen for hans stil, mulig noe av kollegiale grunner....

Godt å høre, for jeg har nettopp kjøpt denne boka og hadde sett frem til å lese den ... ;-)

Jeg hadde den i lyd da,og han leser så utrolig bra selv.....jeg moret meg godt i hvert fall. Har sansen for den humoren...(også seansen med sjokoladefigurene, he,he...)

Denne boken er en av favorittene mine fra Erlend Loe sammen med L og Doppler.