En helt klart verdig avslutningen på serien om Rama, og en verdig avslutning på trilogien om Nichole. I de to foregående bøkene har vi fulgt henne på hennes reise fra Solsystemet, til Sirius, tilbake til Solsystemet og nå mot Tau Ceti. Historien begynner, der den forrige (Garden of Rama) slapp.
Underveis opplever vi Nicole og hennes familie og nære venner som livredde flyktninger, innvandrere hos en annen art, som på overflaten er helt forskjellig fra mennesket og vi ser hvordan dette sliter på hovedpersonene på forskjellige måter når det forventes at de skal leve sammen i "harmoni". Samtidig får vi ett lite innblikk i hvordan det er for en forelder å skille seg fra sitt barn.
Vi opplever også den brutale og egoistiske delen av menneskeheten, når den største kolonien av mennesker, styrt med jernhånd av en person, ikke ulik Nord-Koreas hersker, overbeviser innbyggerne om at de fremmede vil dem vondt, og at krig er uunngåelig.
Siste del av boka gjør hele opplevelsen, etter å ha lest 4 bøker, til noe helt spesielt. Her møter vi Nicole som en gammel dame, med kort tid igjen av livet sitt. Hun møter igjen "gamle kjente", diskuterer panenteisme (religion hvor gud skapte dette universet, men ikke bare dette) med en fremmed intelligens i robotform, tar ett oppgjør med det å bli gammel og egen alderdommen, men ikke minst, ser at menneskene og den fremmede rasen de søkte tilflukt hos tidligere i boka, egentlig ikke er så ulike allikevel.
Avslutningen er så vakkert skildret at jeg felte faktisk en tåre eller to, etter å ha blitt så godt kjent med Nicole og familien.
Sist sett
