Bokelskere.no

Her er du inne på noko interessant, for sjølv om hovudpersonen heiter "Lucius Sergius Catilina", var det nok berre "etternamnet" - Catilina - som vart brukt (jf. Ciceros taler "In Catilinam"). Caesar omtaler seg som "Caesar" i "De bello gallico". men korleis det var elles, i det daglege samværet, kva sa romarane då, tru? "Du Iulius, skal vi gå i badet i ettermidag?", "No, Marcus, korleis var det i senatet i dag?" osb. - sa dei slikt? Og altså under flørting: Ville Catilina då ha kalla seg sjølv "Lucius"? Her bør vi lese meir om romersk namneskikk og tiltalepraksis - utan at eg her og no har faglitteratur å vise til ...

Eg går ut frå at namna på dei andre romarane også er etternamn, Curius, Lentulus osb. Men kvinnene er omtala med førenamn (og temmeleg tydingsmetta namn også i denne sammenhengen!), var det vanleg at kvinnene vart kalla berre med førenamn? Etter rask gjennomblading igjen, kjem eg fram til at Aurelia konsekvent omtaler mannen sin som Catilina og det gjer Furia også så snart det blir avslørt kven Catilina er. Fann endeleg ein grunn til å slå opp i latin-ordboka mi igjen og finn der at luceo (med nokre strekar eg ikkje får til på pc'en min i farta) tyder lyse, skine, og at Lucius faktisk tyder "han som er født ved dagslys". Etter at Furia har nedkalla hemnen over Catilina, blir det både i bokstaveleg og overført tyding mørkt i Catilina sitt liv, namnet Lucius blir ikkje brukt meir...

Har lest første akt og er foreløpig positivt overrasket over dette første skuespillet til Ibsen.
Ibsen har uttalt at Catilina ble skrevet for det meste om natten og at nettopp derfor foregår det meste av handlingen i skuespillet i mørke.

Jeg synest også dette er bra.
Hvem er Catilina? Han er vel en ung gift Gallier, forvirret, mismodig til tider og med sterke lengsler etter både makt og kvinner.
Føler seg sterk, men samtidig har han ikke fått oppfylt sine ungdomsdrømmer. Det har vært skuffelser og andre forstår han ikke for han blir både hånt og forakta. (1 akt)
Bruker Furia fornavnet hans når hun smisker og lokker han til noe hun vil? :) Kvinnene på den tid brukte vel også knep ovenfor menn :), eller?

Fant faktisk et helt konkret eksempel på kvinnelige utnyttelse av at menn av og til tenker med noe annet enn hjernen... I andre akt når Furia prøver å overtale Curius til å forråde Catilina, så vil han først ikke før hun sier: "Nøler du? / Er da ditt håp så svakt, at ei det bygger / på hva en takksom kvinne skjenke kan / når tiden først - " Curius: "Ved alle nattens makter,- / jeg nøler ei!" :D

Går ut fra at luceo og Lucius er avledninger av substantivet 'lux' som betyr 'skinn, lys', og det brukes jo igrunnen i mange sammenhenger fremdeles, både i norsk og andre språk, f.eks. luksus, luksuriøs.
Lux (luks) er dessuten dss. meterlys, måleenhet for belysning (symbol lx).

Ja. "Lucius" er den lysande, han som er fødd ved dagslys. Hokjønnsforma er sjølvsagt Lucia.

Det er jo bare litt over tre uker siden Lucia-dagen ...

Går ut fra at det blir flere anledninger til å diskutere latinske "finurligheter" når vi kommer til dobbelt-dramaet "Kejser og galilæer" (som Ibsen regnet som sitt hovedverk) utpå året engang.
Interessant og lærerikt!

Streken er vel over "o" for å markere lang vokal. Ja, dei brukte det vi kallar "etternamn" - på mennene.Skal undersøke litt om namnetradisjonar. Interessant det om Lucius; Ibsen kan ha utnytta dette symbolsk, men her heiter rollefiguren det sme som den historiske personen, så "Lucius" var der alt. Dette er artig!

Så artig faktisk at middagen vart litt i overkant steikt! :) Eg tenkte og på at den historiske personen faktisk heitte Lucius, og at Ibsen utnytta det da han let Furia kalle Catilina Lucius til å byrje med, på trass av romersk namneskikk som han sikkert var kjend med.