Bokelskere.no

Herlig! Det synes jeg. Et gammelmodig krimmysterium i Agatha Christie og Sherlock Holmes sin ånd. Jeg koste meg! Og at Nils Nordberg leser, gjør det hele enda bedre. :-)

Er enig i at Nils Nordberg er med på å heve opplevinga av "Menneskefluene".... Vi har kosa oss med den litt gammalmodige strukturen, og nesten mora oss over ein del konservativ språkbruk. På slutten drog det litt for mykje ut i langdrag..... Ikkje alt var like relevant, kanskje....Synest også at K2 vart litt tafatt i forhold til sin overkloke rådgivar, Patricia,...henne greidde vi ikkje å finne heilt truverdig. Derfor vart det kar: 4

Er ikke sikker på om jeg synes troverdighet er det viktigste i disse bøkene... ;-)

Alt ligger til rette for at jeg skal like dette: ny norskskrevet krim av den kategorien jeg foretrekker, der det er en kriminalsak som skal løses, og ikke så mye annet som spiller inn. Og Nils Nordbergs stemme, som sammen med Richard Herrmann topper min personlige oppleser-seierspall. Og det er klart at også de neste Lahlum-bøkene skal nytes i lydbokformat – Nils Nordbergs bidrag er en avgjørende del av opplevelsen.

Det skinner klart igjennom at Hans Olav Lahlum er en kunnskapsrik mann. Bl.a i beskrivelsen av hendelsene under krigen. Og hvordan han bruker Haakon Lie og Jens Chr Hauge i boka, der de opptrer med bare marginalt omskrevne navn, men med hele sin personlighet intakt.
Og det skinner igjennom i kjennskap til kriminallitteratur. Lahlum har helt klart gjort et bevisst valg av sjangeren der Agatha Christie setter standarden, og vært svært tro mot dette valget hele veien. Det er også har en eventuell kritikk av boka kan settes inn (og en del anmeldere gjør jo det), da det går noe utover hvor realistisk boka framstår. Ikke minst karakteren Patricia, som er noe i overkant ressurssterk, slik at forholdet mellom henne og jeg-person og hovedperson K2 blir noe skjevt. Men dette kjenner vi også igjen fra Dame Agatha, der verken Hastings eller Japp sprenger IQ-skalaen.

Jeg bryr meg lite om de eventuelle svakhetene her, og koser meg glugg i hjel med lydboka. Neste er allerede bestilt fra biblioteket til neste hyttetur. Dette er et must for A. Christie-menigheten, så før andre heller finne på seg noe mer moderne.

Som tilbehør til ettermiddagskaffen er "Menneskefluene" lest av Nils Nordberg perfekt. Vi ser nok kanskje ein slags parallell til Agatha Christie sin stil, men det er trivelig! Blir sikkert meir Lahlum,ja.....

Jeg har ikke lyttet, men lest boka med stor fornøyelse. Her er ikke de voldsomme spenningspunktene, men en mer rolig og litt "gammeldags" etterforskning. Jeg liker dette mye bedre enn groteske mord og diverse andre intriger.
Skjønner at krimelskere som liker action ikke faller for denne.
Så for meg som ikke er krimelsker, omfavner jeg denne boka til Lahlum :)

Ja, dette var klassisk krim..noe på det jevne, på det jevne...men språklig synes jeg denne stod seg godt.
Har blogget litt på den.

Enig med deg Pettersen, jeg liker også Nils Nordberg som oppleser.

Litt ambivalent når det gjelder denne da!Måten boka er skrevet på er sjarmerende og ganske så genial.Men når det gjelder plottet og personkarakteristikkene synnes jeg Lahlum er ute på noe tynn is.For meg ble aldri personene i boka troverdige.Og hvorfor i all verden blande inn ei ungjente i rullestol som intelligentmessig overgår vår kjære etterforsker så til de grader?!Løsningen på mysteriet og hvem "skurken" var ble for opplagt.Med tanke på omtalen av boka ble jeg nok dessverre en smule skuffet ja!

Helt enig med deg ad "assistenten" på 18 år som knapt nok har vært utenfor husets fire vegger, men som likevel kan "alt". Minner meg litt om Stig Larssons heltinne i Millennium; også hun lite troverdig.

Jeg har bestemt meg for å lese disse bøkene til Lahlum, starter nå på nr to i serien. For øvrig er jeg ingen Agathe Christie-tilhenger og det er kanskje det som er grunnen til at jeg ikke er "frelst"?

Hmm, en stund siden jeg leste boka... Drøftet den så vidt her om dagen og husker ikke så mye av den. Det betyr " en lett og helt grei krimbok". Likevel, noe sitter igjen; " definisjonen" av menneskefluene. Har i ettertid av den grunn tenkt å ta den med til boksirkelen min....

Kommer til å låne den boka en gang til... :) så får vi se....

Veldig enig angående troverdigheten til personene.

Husker det plaget meg at alle løp ut i gangen etter de hørte skuddet. Er det ikke mer naturlig å ligge litt lavt etter skudd har blitt avfyrt?

Mens jeg leste, tenkte jeg at historien om hendelsen i Sverige under krigen kunne ha vært sann. Lahlum er jo en historiker som godt kan ha kommet over gamle hemmeligheter. .."dessverre" falt denne teorien vekk under etterordet hans.

Jeg er enig i det du sier her, dvs kanskje er jeg ikke engang ambivalent, men faktisk temmelig negativ.

Lahlums idé var kjempegod; tråder til 2. verdenskrig, ørlite 1968-tidskoloritt (som det kunne vært mer av), gammeldags type krim der intelligens heller enn vold og action (stort sett) preger fortellingen. Men jeg fikk problemer med språket slik jeg ser flere skriver. Var først litt usikker på om det er slik forfatteren uttrykker seg ellers også, eller om det var forsøk på 1968-uttrykksmåte. Hvis det skulle være med på å øke autentisiteten, vet jeg ikke helt om det er vellykket. Det ble for oppstyltet og slitsomt og knotete å lese.

Med en så god idé synes jeg Lahlum har misset å skrive noe veldig spennende. Oppbygging av spenning kunne det vært gjort mye med, kronologien, for eksempel, kunne han lekt med for å få dette nervepirrende, flere synsvinkler, mindre rapportering, det blir litt sånn at vår helt forteller oss at "så skjedde det og så skjedde det og så skjedde det"...

Forfatteren hadde en knakende god plan som ikke ble helt godt gjennomført (hallo, forlagsredaktør!). Skriver han en krim til, kommer jeg sannsynligvis til å lese den for å se om han utvikler seg som skjønnlitterær forfatter, fordi den første krimen hans kunne blitt bra. Terningkast 3-.

Jeg er også litt ambivalent, og er enig i at både plottet og karakterene er lite troverdige. Imidlertid er det noe som hører til sjangeren, og som vi også finner i bøkene til Christie og Conan Doyle, som Mari N. Pettersen skriver. Ei kanskje enda bedre sammenligning er kriminalromanene til Bernard Borge / André Bjerke.

Konklusjonen min må bli at som sjangertro feelgood whodunnit er dette glimrende. Det er også helt grei underholdning.Imidlertid er det ikke nødvendigvis noen voldsomt god krim, og stor litteratur er det nok absolutt ikke i mine øyne.

Det var kjekt å høre...sitter nettopp og laster inn denne lydboken jeg nå; skal lytte den en eller annen gang..den står på en lang prioriteringsliste, og er blant de 13 øverste på den listen.