Vond, vakker, vanskelig, og sannsynligvis uforglemmelig. Etter å ha lest denne boka vet jeg hvorfor jeg foretrekker lykkelige avslutninger, likevel ville jeg aldri ha vært den foruten. Jeg leste det siste kapitlet på en stol på badet 1.nyttårsdag, og her står en så realistisk skildring av noe så forferdelig vondt at jeg trodde jeg skulle besvime. Jeg ble kvalm, midlertidig døv, det pep i hodet, og armene ble numne. Jeg måtte rett og slett legge meg ned.
Man kan nok lese denne boken på forskjellige vis, men jeg tolker Nedreaas dithen at hun med denne boken kritiserer kirkens hykleri og mannssamfunnet som gjorde kvinnen til alltid underdanig. Politiske undertoner, og levende skildringer av fattigdom og arbeidernes dårlige kår. Jeg innrømmer gladelig at jeg er mer av en romantiker, og ser nå at det muligens er en av grunnene til min tidlige begeistring for Jane Austen, men realisme er nødvendig en gang iblant. Takk Torborg!
Sist sett
