Jeg blei veldig tatt på senga da jeg begynte å lese boka, men jeg leste og leste, skuffa på, for jeg bare visste at boka kom til å bli fantastisk. Den kaotiske, surrealistiske begynnelsen tok mye "mentale krefter" å pløye seg igjennom, men det måtte til, det skjønte jeg når boka tar opp gamle tråder, og jeg endelig får lese om Ola, Gunnar og Seb igjen. Da er Saabye Christensen "sitt gamle jeg" (som jeg husker stilen hans fra Beatles og Bly) og jeg elsker hver beskrivelse. Så treffende, så skarpt og med en fantastisk evne til å overraske meg som leser. En både utfordrende og fornøyelig bok. Men man må ha lest Beatles og Bly først, altså! Da jeg var ferdig med boka og måtte innse at dette var det siste jeg skulle få lese om Kim Karlsen og hans univers gjorde det meg vemodig.. Da veit man at man har lest en veldig bra bok.
Sist sett
