Bokelskere.no

Velkomponert og godt skrevet roman om en politietterforsker, men dette er ikke en kriminalroman. Regnet siler ned hele boka igjennom, og handlingen er til tider enda mer høstmørk. Lystelig? Nei, men fyllt av lengsel og begjær. Dette er den første boka jeg har lest av Stig Sæterbakken, men det blir ikke den siste.

Sæterbakken skrev veldig godt, liker gjerne mørke undertoner, men denne var likevel nesten i overkant uggen. Du har sikkert vært gjennom flere av Sæterbakken nå, men ellers kan jeg anbefale Besøket, til ettertanke, og ikke minst hans siste, Gjennom natten, en stor roman.

Jeg ble ikke overbevist etter å ha lest denne boka. Her er min omtale:

For ca. ett år siden forsvant en 14 år gammel jente sporløst. Ingen vet hva som skjedde med henne. Lever hun, eller er hun drept? Hva var motivet bak det hele? Politiet har lett i blinde, og det er rett før saken vurderes henlagt. Som et siste forsøk settes førstebetjent Kristian Wold på saken. Hans mandat er å snu og vende litt på steinene på nytt, for å sikre at alle eventualiteter er tatt i betraktning.

Førstebetjent Wold har til å begynne med den nødvendige følelsesmessige distansen til saken - inntil han går med på å treffe moren til den forsvunne jenta. Dette skal vise seg å bli fatalt for flere enn disse to. Moren har aldri gitt opp håpet om at datteren skal bli funnet. Kristian Wold er imidlertid der at saken snart bør henlegges; det finnes nemlig ikke en eneste ledetråd i saken. Men så vil skjebnen det slik at han forelsker seg fullstendig i denne kvinnen, som nærmest er hudløs i sin sorg. Hva har hun i det hele tatt å tilføre i et kjærlighetsforhold, der hun befinner seg dypt, dypt inne i sorgen etter datteren? Og hvordan påvirker dette Kristian Wold? Og klarer han å henlegge forsvinningssaken til slutt?

I begynnelsen opplevde jeg denne romanen som besnærende og svært interessant. Jan Grønli leser fantastisk godt, og dette bidro til at opplevelsen av boka ble betydelig høynet. Men etter hvert som det hele begynte å ta av, datt hele romanen sammen som et korthus. Jeg trodde ikke lenger på plottet, og da var løpet kjørt for min del. Og slutten ... den er så spekulativ og ekkel at det kan være det samme! Selv om det meste overlates til leserens fantasi ... Jeg hørte faktisk slutten to ganger for sikkerhets skyld for å være sikker på at jeg ikke hadde gått glipp av en eneste detalj, bare for å oppdage at det hadde jeg ikke. Det var ikke mer ... Jeg har vært i tvil om jeg skal gi denne boka terningkast tre eller fire. Første halvdel fortjener en firer, mens den siste halvdelen fortjener en treer. Det får derfor bli en solid treer.

Etter å ha lest to romaner av Sæterbakken ser jeg at han er flink til å formidle ugne stemninger. Det er en atmosfære i bøkene hans som du helst ikke vil være i, men som du bare må holde ut fordi han skriver godt. Jeg mistet dessverre litt av respekten for fortellingen godt over halvveis. Da blir den lite troverdig innholdsmessig, og det står ikke i stil med begynnelsen av fortellingen. Det tar litt av, noe som gjorde at jeg ble en smule skuffet.

Sæterbakken har skrevet mye bra. Sauermugg og Siamesisk er to av mine favoritter.