Det store med Solstad er stemningen han klarer å skape i romanene sine gjennom det særegne språket. Armand V er i så måte en av de bedre romanene i Solstads senere produksjon. Solstad har lenge prøvd å skildre det ugjennomtrengelige, og denne gangen er det så ugjennomtrengelig at den opprinnelige romanen ikke finnes, bare fotnotene til den. Men hvor vanlig er det at romaner opererer med fotnoter? Solstad er på sitt beste når han tillater seg å skildre miljøer han kjenner. Høydepunktene i denne romanen er derfor passasjene med handling fra studentmiljøet på Blindern. Det er mulig han tar Brechts devise om at publikum ikke skal leve seg inn i historien, men ta stilling og handle, for seriøst. Han virker opphengt i å holde en følelsesmessig distanse til sine skikkelser, og bortsett fra realfagsstudentene på Blindern opptrer de fleste av skikkelsene uten navn. Armands første kone omtales kun som N og hans andre har ikke navn i det hele tatt, søstra til N omtales kun som tvillingsøsteren (og noen steder omtales N som tvillingsøsterens tvillingsøster), døtrene til Armand får vi aldri vite hva heter osv. Dette er kanskje ikke et mesterverk, men sammenliknet med det meste annet som utgis av skjønnlitteratur holder det i massevis.
Sist sett
