Jeg hadde forståelse for ordene, jeg visste at når noe først var sagt eller skrevet, så fantes det, var der, som en egen størrelse, en egen sannhet, noe det ikke gikk an å se bort fra, selv om det ordene handlet om, aldri kom til å skje. Ordene var ikke tomme tegn man kunne slenge rundt seg og så trekke tilbake når man fant det for godt, ordene hang igjen i lufta, de vokste seg tunge, giftige, risikable...