Bokelskere.no

Henrik Ibsens dikt

BYGGEPLANER

Jeg minnes så grant som om i dag det var hendt,
den kveld jeg så i bladet mitt første dikt på prent.
Der satt jeg på min hybel og med dampende drag
jeg røkte og jeg drømte i salig selvbehag.

"Et skyslott vil jeg bygge. Det skal lyse over Nord.
To fløye skal der være, en liten og en stor.
Den store skal huse en udødelig skald;
den lille skal tjene et pikebarn til hall. --"

Meg syntes at i planen var en herlig harmoni;
men siden er der kommet forstyrrelse deri,
Da mester ble fornuftig, ble slottet splittergalt:
storfløyen ble for liten, den lille fløy forfalt.

Er det noen som vet når Ibsen skrev dette diktet? Det må jo være ganske lang tid etter debuten. Slik tolker i alle fall jeg siste strofe.
At storfløyen ble for liten ettervert som Ibsen ble mer og mer berømt ("en udødelig skald"), skjønner jeg, men hva menes med at "den lille fløy forfalt"?

Hvorfor står strofe to i anførselstegn? Skal det være en slags hentydning til "mitt første dikt på prent", og er et "skyslott" det samme som et 'luftslott'?

Kommentarbindet opplyser at diktet står i samlinga "Digte" (1871), men at det tidlegare hadde vore trykt i "llustreret Nyhedsblad" 14.3.1858. Det er stor forskjell mellom desse to versjonane. Det som stgår i sitatteikn, kan, som du seier, vere dette fyrste diktet. "Skyslott" kan nok tolkast som "luftslott", ja.

Ser at dikt nr. 2 i min ettbinds utgave av 'Samlede' er

KONG HÅKONS GILDEHALL

Det er et dikt som består av sju firelinjede strofer med rimmønsteret

aBaB

For meg ser det ut som diktet handler om Håkonshallen i Bergen som er forfallen, men som er under restaurering da diktet ble skrevet.
Er det noen som vet om dette er riktig?

Ibsen sammenligner det norske folk ('en utakksom efterslekt') med Kong Lears døtre som var så utakknemlige (unntatt én av dem, vel(?)) for arven at faren ble drevet ut i villmarken.

Strofe 6:

Nu dages det, gubbe; ditt folk er vakt;
nu prøver vi feilen å rette:
vi flikker med klute din kongedrakt;
du har alt en narrehette.

Jeg går ut fra at 'kongedrakt' og 'narrehette' er en form for personifikasjon av hallens eksteriør, og dessuten gir det visse konnotasjoner til (Shakespeares) "Kong Lear".

Men hva mener ibsen med at "du [hallen] har alt en narrehette"?
Tror det også har noe å gjøre med Kong Lear, men er ikke sikker.
Hadde ikke Lear en narr med seg "på den ville hede"?

Det er et par andre punkter som virker uklare for meg:

1) Strofe 4, linje 3 og 4:

"Men hørtes en eneste sønne-røst
sitt "takk" gjennem natten skrike?"

Hva menes her? Er det også en hentydning til "Kong Lear"?

2) Hva menes med "Albions drott" (str. 5, linje 1)?

Ikkje tru at eg har alt dette i hovudet, men ettersom eg også har kommentarbinda i HIS, kan eg slå opp der (.s 645): Ja, det er Håkonshallen i Bergen som Ibsen skriv om. Eg er einig med deg i at vi her finn referansar og konnotasjonar til "King Lear"; det er berre den yngste dottera, Cornelia, som ikkje hyklar overfor kongen, og Lear har med ein narr, ja. Her blir det visst sikta til eit midlertidig tak som i 1745 vart lagt over hallen. "Albions drot" er Englands konge; "Albion" er eit gammalt namn på Storbitannia (eg kan ikkje så mykje gælisk, men "Alba" er gælisk for "Skottland"). "Sønne-røst" har verken HIS-kommentarane eller eg noko svar på.

Bare for å gjøre en begynnelse her også, skriver jeg ned det første diktet i diktsamlingen "Digte" fra 1871.
Dette er også det første diktet som er med i ett-bindsutgaven av Ibsen SAMLEDE VERKER (2006).

Side 911 i min utgave.

SPILLEMENN

Til henne sto mine tanker
hver en sommerlys natt;
men veien den bar til elven
i det duggede orekratt.

Hei, kjenner du gru og sange,
kan du kogle den deiliges sinn,
så i store kirker og sale
hun mener å følge deg inn!

Jeg manet den våte av dypet;
han spillet meg bent fra Gud; -
men da jeg var bleven hans mester,
var hun min broders brud.

I store kirker og sale
meg selv jeg spillet inn,
og fossens gru og sange
vek aldri fra mitt sinn.

Jeg er ikke sikker på hva det er Ibsen skriver om her, så det blir litt vanskelig å tolke for meg.
Er det et slags tragisk kjærlighetsdikt med religiøse undertoner, eller ... (??)

Er det noen som forstår mer av dette enn jeg gjør?
Hadde vært fint med en (gjerne subjektiv) "forklaring"!

Jeg går ut fra at "gru og sange" er en slags metafor for 'sorg og glede'.

Men hva betyr "kogle"?

Det må vel være snakk om fossegrimen her? Han holder til i elver/fosser, og er en dyktig felespiller (passer med tittelen Spillemenn). Han kunne lære bort felespillingen sin til mennesker også, hvis man fulgte noen triks og det skjedde i dypeste hemmelighet.

Sånn som jeg leser det i korte trekk går mannen til elven for å lære å spille av fossegrimen så han kan fortrylle jenta og få henne som sin. Han maner fram fossegrimen, og grimen lærer bort kunstene sine. Dette tar tydeligvis tid, og det er ikke akkurat kristelig heller (han spillet meg bent fra Gud). Mannen blir til slutt flink nok, men da har det tatt så lang tid at jenta i mellomtiden har giftet seg med broren. Det eneste han har igjen er "gru og sange", han har blitt spillemann men er tydelig "merket" av fossegrimen etter dette.

Flott Tone, slik leser jeg også diktet. Slutten betyr vel noe sånt som at han fikk ikke jenta men ble så dyktig at han kunne spille i "store kirke og sale" og glemte ei sin "læremester"??

Ser ut som en rimelig forklaring/tolkning.
Takk.

Er det andre som er enige med Tone, eller kanskje har andre eller utdypende tolkninger?

Verbet "kogle" tyder "fortrylle", "forhekse" (Norsk riksmålsordbok).

Takk for at du minnet meg på Riksmålsordboka. Den (6 bind) har jeg faktisk i hylla, men glemmer den ofte.
Får sikkert bruk for den flere ganger under lesingen av Ibsen Samlede :))

Kogle (sjel) er en teknikk som brukes for å øke omfanget av en trolldom, i følge google.