Bokelskere.no

SPOILER!

Henrik IV annen del starter der første del slutter. Det er opprør og uro i riket. Kongen plages av sykdom, søvnløshet og samvittighetskvaler for hvordan han fikk makten i utgangspunktet. Han har ikke fått gjort reisen til det Hellige Land slik han hadde lovet, og tronarvingen som gjorde en ærerik krigsinnsats ved Shrewsbury i del en, er tilbake til gamle takter med skjørlevnet i følge med tvilsomme kumpaner.

Falstaff lever til å begynne med på en smule stråleglans fra sin “helte-innsats” ved Shrewsbury, men nettet snøres rundt ham av Justiskansleren, som forsøker å stille ham til ansvar. Ikke før nesten midt i stykket møtes Falstaff og prinsen, da prinsen lurer Falstaff til å omtale prinsen ufordelaktig. Falstaff vrir seg unna som vanlig, men det er en eldre og kanskje litt tristere Falstaff vi møter i dette stykket, selv om han på utsiden er like slagferdig og fortsatt har evnen til å komme ned med beina først i en hver situasjon.

Etter hvert kommer Falstaff seg av gårde for å verve soldater slik han skal, og vi får innblikk i hvordan bestikkelser kunne fungere for å kjøpe seg fri fra krigstjeneste. De to sterkeste soldatemnene, Oksepeis og Muggen, kjøper seg fri, mens Tusling tappert forkynner: “Du kan ikke dø mer enn en gang.”

I Gaultree-skogen gjøres forberedelser til slag i opprører-leiren. Erkebiskopen, som er en av opprørslederne, anklager kongen for urettferdighet og manglende gehør for klager. Fredsmegling med prins Jon av Lancaster, som leder kongens hær, fører fram, og opprørshæren spres for alle vinder. Prins Jon lover at alle klager skal høres før han arresterer opprørslederne og henretter dem.

Kongen er svært syk og fortviler over tronarvingen. Prinsen kommer til farens dødsleie og holder en gripende enetale som viser både ekte sorg over faren og innsikt i hva det koster å bære en kongekrone. I forsoningsscenen insisterer prinsen på sin ydmykhet, ikke fryd og stolthet, overfor oppgaven som kronprins. Etter Henrik IVs død viser den nye kongen seg som en mann som vil la seg styre av fornuft og rett, ikke nag og følelser, da han lar Justiskansleren beholde embetet til tross for at denne hadde refset den unge prinsens villskap tidligere. Da Falstaff hører at prinsen er blitt konge, ser han for seg en posisjon nær makten og begynner å love ut embeter og æresbevisninger, men da han møter den nye kongen møtes han av det hjerteskjærende “Jeg kjenner deg ikke, du gamle mann.” Kong Henrik V forviser sine gamle kumpaner fra hoffet, men sørger for at de har til føden. Han er klar for å bli en idealkonge.

Utelatt fra dette handlingsreferatet er de mange kostelige scenene blant annet hos madam Snare, der Falstaff er i godt, gammelt slag og dialogene er hysterisk morsomme med til dels temmelig grovkornet humor i hans møte med karakterer som Tupp Slitebrisk.

Stykket betegnes som en tragikomedie, og for meg skygget tragedien og politikken over komedien ved første gangs gjennomlesing i hvertfall. En del av tematikken i stykket går på motsetningen mellom realpolitikk i maktens øverste sirkler (inkludert Northumberlands feige unnaluring) kontra det livet vanlige folk lever både i Eastcheap og for eksempel hos dommerne der fattige menn tvinges til krigstjeneste. Det er “vanlige” folks liv som vises i de komiske scenene. Hvis Falstaff er en representant for “den jevne engelskmann”, sier stykket noe om hvordan kongemakten avviser folket eller i alle fall hvordan det finnes en motsetning mellom folket og kongemakten. Erkebiskopen sier alt tidlig i stykket at “En svai og utrygg bolig får den mann som tufter den på folkeviljens luner (s 46)”, og da mener han Henry Bolingbrokes maktovertakelse. Han sier også: “De som mens Rikard levde, ville hans død, de elsker nå hans grav.” En konge må altså være suveren og ikke la folkets innfall regjere, men kan stykket leses som en kritikk av en slik kongemakt, eller er det et bilde av den ideelle heltekongen som skisseres?

Og så er det utrolig mye annet å ta tak i dette stykket også som vanlig… :)

Utrolig bra gjennomgang av skuespillet, Karamella!

For meg virker dette stykket på mange måter å være et slags mellomspill; det florerer av både tilbakeblikk og frampek. Kongen plages definitivt av måten han fikk tronen på og løftet han ikke har maktet å holde (han sverget jo å dra til det hellige landet - Jerusalem - etter at han hadde avsatt Richard). Til og med på dødsleiet er det dette som rir ham:

Laud be to God! even there my life must end.
It hath been prophesied to me many years,
I should not die but in Jerusalem;
Which vainly I supposed the Holy Land:
But bear me to that chamber; there I'll lie;
In that Jerusalem shall Harry die.

Kongen frykter for hva som skal skje etter hans død. Vel er han bekymret for tronarvingen, men han er også opptatt av at de andre sønnene skal greie seg etter at prinsen har overtatt tronen. Han advarer blant annet sønnen Thomas om tronarvingens skiftende humør og affeksjoner:

His temper, therefore, must be well observed:
Chide him for faults, and do it reverently,
When thou perceive his blood inclined to mirth;
But, being moody, give him line and scope,
Till that his passions, like a whale on ground,
Confound themselves with working. Learn this, Thomas,
And thou shalt prove a shelter to thy friends,
A hoop of gold to bind thy brothers in

Enkelte frampek om prins Harrys regjeringstid kommer også:

England shall double gild his treble guilt,
England shall give him office, honour, might;
For the fifth Harry from curb'd licence plucks
The muzzle of restraint, and the wild dog
Shall flesh his tooth on every innocent.
O my poor kingdom, sick with civil blows!

Kongen frykter altså opprør innad i kongeriket og han oppfordrer tronarvingen til å dra nytte av kongens egne venner. Epilogen gir oss også en pekepinn på hva som skal komme videre (blant annet hva gjelder den godeste Falstaff):

our humble author will
continue the story, with Sir John in it, and make
you merry with fair Katharine of France: where, for
any thing I know, Falstaff shall die of a sweat,
unless already a' be killed with your hard
opinions

Må innrømme at jeg alltid synes det er artig med slik intertekstualitet, der forfatteren plutselig blir synlig. Epilogen gjorde i alle fall meg svært interessert i det neste historiske skuespillet – Henry V.

Ellers: jeg fikk en ekkel bismak i munnen over måten kongen lurte sine fiender på… Er det bare meg, eller var dette en særs uredelig og lite heroisk måte å beseire opposisjonen på?

Tusen takk :)

Jeg er enig med deg i at dette stykket både knyter sammen noen tråder fra del 1, og Richard II, og bygger opp til framstillingen av den store heltekongen i Henry V. Det er mye som knyter an til de stykkene vi alt har lest, både når det gjelder personenes utvikling men også i billedbruken som videreføres (kronen, vann/tidevann/flodbølger og ikke minst England som en hage full av ugress).

Kongen, representert ved Jon av Lancaster, har vel lest Machiavelli og utøver en makt der hensikten helliger middelet. I tillegg har han lest historien om sine forgjengere, der opprørske stormenn har truet og veltet kongemakten. Ikke minst representerer han denne formen for maktovertakelse selv. Å rydde opprørere av veien er en måte å sikre makten på. Det viser også hvilket maktmenneske han virkelig er. Han ville riktignok gjerne reise til det Hellige Land, og han sover ikke godt om natta, men kjemper for å beholde makten med alle midler, selv om ikke tronfølgeren ser så lovende ut. Moral er dermed ikke så viktig, han utøver noe annet enn det han sier og faktisk nok også føler. På denne måten er ikke hans etterfølger Richard III så ulik Henry IV. Richard III viser seg åpent og ærlig som skruppelløs, Henry IV har skruplene stort sett bare “i kjeften”, jfr drapet på Richard II. Det blir egentlig ingen “formildende omstendighet” at kongen har samvittighetskvaler, eller at Hal ved kongens dødsleie uttrykker ektefølt sorg. Hal har lært av sin far hvordan makten skal utøves og dermed må Falstaff bort fra hoffet. Når det gjelder Hal, har denne kynismen ligget i kortene helt siden del en, jeg tenker på den iskalde “rollespill-scenen”. Så kan det innvendes at Hal holdt en relativt følelsesladd tale over Falstaff da han trodde Falstaff var død, men det hindrer altså ikke Hal i å fornekte denne mannen som til dels har vært en farsskikkelse når Hal blir konge.

Men jeg har tenkt mye på hvem Falstaff er, og hvorfor det er såpass mange scener med ham og livet i Eastcheap (og Gloucestershire) i begge stykkene. OK, det er enkel moro for de enkle blant samtidens tilskuere og det skapte helt sikkert gjenkjennelse, men det må da også være en måte for Shakespeare å få satt fokus på livet og levevilkårene til en annen samfunnsklasse enn de priviligertes? Jeg går på en måte ikke med på at Shakespeare bare vil gi et portrett av en konge, eller en maktkamp, i tillegg til dyptpløyende psykologiske portretter av diverse høyerestående personer. Når han skildrer hvordan det skaltes og valtes med den vanlige mannen i gata, er det med dyp empati jfr soldatutsrivingen. I Shakespeares samtid var det vel ikke populært blant makthaverne med kritikk, så dette poenget må ha gått sensuren hus forbi, hvilket igjen kanskje sier noe om de høyere samfunnsklassers syn på “bermen”, den er liksom ikke med i beregningen, betyr ingen ting. Eller jeg med 2010-øyne overtolker noe veldig…

Selv om Falstaff lyver og skylder penger og bedrar, er det et langvarig og på visse premisser et nært forhold mellom ham, madam Snare og Tupp Slitebrisk som skildres. Han er, på tross av alle løgnene, den ærlige på en måte, eller i hvert fall innsiktsfulle for eksempel i “Hva er ære…”-scenen i del en. Han er realist, og begår det han må for å berge seg i dette samfunnet, jfr bestikkelsene der soldater får kjøpe seg fri. Han burde kjenne til hvordan maktspillet i samfunnet fungerer, men ndg forholdet til Hal tar han styggelig feil, og denne avvisningen blir stående som hjerterå. Maktspillet avsløres fullstendig.

Hmmm, jeg er visst ikke helt ferdig med Falstaff enda…