http://www.klassekampen.no/56854/article/item/null
Viser 14 svar.
Når man knebler skribenten så ødelegges kreativiteten. Har liten tro på at vi får et mangfold og "god" litteratur dersom en forfatter skal skrive ut i fra som er "samfunnsnyttig", - og ikke ut fra hva som selv opptar en. Vil tro at de fleste forfattere legger igjen litt av sjela si i det de skriver (gode forfattere)!
Og det er jo vi lesere/kjøpere som til slutt bestemmer om en bok slår an eller ikke (med god hjelp av media/annen omtale). Vi kan nok "tvinge" folk til å kjøpe ulike typer bøker ("trend"), men jeg tror aldri vi kan tvinge fram reaksjoner/engasjement hos leseren, dersom boka ikke rører ved noe i oss. Helt uavhengig av om boka er "god" eller ikke.
Jeg tenker med gru på om litteraturen skulle bli "standardisert" som en annen motegreie: "i år 2010 blir det hotpants, høye støvletter, minimalistisk møbelstil og biografier som blir årest trend". Nei, fritt fram for mangfoldet.
Men jeg kan betakke meg for "Se & Hør"-litteraturen som ser ut til å dukke opp i kjølevannet av ulike uovernesstemmelser, om det er i politikk eller arbeidsliv. Dette kaller jeg ikke et forfatterskap.
dette tenker jeg også, det må jo heller være en oppfordring til flere om å skrive, en forfatter kan jo ikke sitte der og bygge opp en roman ut i fra forventningene i markedet. Kanskje vi er inne i en periode der mye av den nye norske litteraturen som har fått positiv oppmerksomhet kanskje ikke først og fremst har en samfunnskritisk agenda, men vi trenger begge deler og tror ikke den gode samfunnskritiske litteraturen kommer av at forfattere skal føle seg presset til å skrive den.
dette tenker jeg også, det må jo heller være en oppfordring til flere om å skrive, en forfatter kan jo ikke sitte der og bygge opp en roman ut i fra forventningene i markedet. Kanskje vi er inne i en periode der mye av den nye norske litteraturen som har fått positiv oppmerksomhet kanskje ikke først og fremst har en samfunnskritisk agenda, men vi trenger begge deler og tror ikke den gode samfunnskritiske litteraturen kommer av at forfattere skal føle seg presset til å skrive den.
Jeg lærte tidlig, av å lese andres bøker og kjenne den følelsen som brer seg i kroppen som vi kaller "kvalitet", at gode bøker kommer fra andre menneskers nødvendighet, at kvalitet oppstår fordi vi er vitne til andre menneskers desperasjon, fascinasjon, dragning, angst, kort sagt, fordi de måtte gjøre dette og fordi de besatt den rette - dypt personlige og inderlig litterære - sensibiliteten. Fordi det bare var akkurat disse forfatterne som kunne skrive akkurat disse bøkene. Derfor oppsto kvaliteten. Hva bøkene handlet om, skjønte jeg tidlig, var helt uvesentlig, hvordan de var skrevet, skjønte jeg like tidlig, var alt. Alltid hvordan, aldri hva. Med Karl Ove Knausgårds ord, et sted i Min Kamp: Den egne personlighetens tone.
Damen henger seg på kritikken fra Nygårdshaug. Ikke misforstå: Jeg er en stor fan av Nygårdshaug og mener at Mengele Zoo er en av de modigste bøker som er skrevet i vår tidsalder.
Men jeg stritter med alt jeg kan stritte med når forståsegpåere skal fortelle forfattere hva de skal skrive om. Forfattere skriver om det de er opptatt av. Punktum. Hvis det er familier i krise, trøndelagsgårder, homser i krise eller potensproblemer, så la dem for guds skyld skrive om det. I beste fall blir det god litteratur.
Denne debatten minner meg om Profilopprøret på 60-tallet, der litteraturen skulle brukes som politisk medium mot det etablerte. Dette fostret gode forfattere som Obrestad, Håvarsholm og Solstad, bevares. Men hva skjedde seinere? Jo, de samme forfatterne fortsatte å skrive om det de var opptatt av. Og ettersom de kom seg ut av Blindern og vokste opp, så endret interessene seg.
Det er livsfarlig for kunstens utvikling at noen skal dirigere kunstens innhold. La forfatterne skrive om det de har lyst til å skrive om. Mitt svar til de som vil ha det annerledes: Skriv sjæl.
Veldig godt svar Jan, henger meg på. Elsker Nygårdshaug sine bøker jeg også.
Enig i at litteraturen ikke skal dikteres, og forfattere må få skrive på sine egne premisser. Likevel forstår jeg at man kan synes det er en trist tendens om samfunnskritikken blir borte fra norsk litteratur i en tid hvor den føles "trengt" - men tror nok dette også er en tendens som etterhvert vil snu. Vi vil ikke nøye oss med kun innadvendt og "hverdagslig" litteratur. Ofte kan også denne si noe viktig om samfunnet, selv om fokuset tilsynelatende er veldig subjektivt.
Ser heller ikke poenget med å henge ut enkeltforfattere som eksempel i den saken. Ja takk, begge deler sier jeg.
Svar både til Eirin og Kristin: Jeg synes også det er positivt at norsk litteratur debatteres. Jeg er av den oppfatning at god litteratur bør ville noe, og sette lys på behov for endringer.
Jeg tror litteratur kan påvirke samfunnet. Slik det har vært til alle tider. Hva skulle ha endret seg som gjør at litteratur ikke har den kraften i seg lenger? Bøker er jo et sted der tanker møtes. Spørsmålet er hva som er mest verdifullt, om det er de mer introverte problemstillingene rundt samliv og menneskers evne til å takle hverdagen, om det er skildring av fjern eller nær historie (som vi alltid kan lære av) eller om det er vitenskapens evne og mulighet til å endre samfunnet.
Mitt poeng er at enhver forfatter må velge sin vei. Det blir feil, synes jeg, når andre skal avgjøre hva som er viktig litteratur og hva som ikke er det.
Hver leser avgjør (i alle fall i et fritt samfunn, så kan vi jo diskutere hva det er) vel stort sett selv hva som er viktig for SEG. En annen ting er vel at det er en viss sannhet i utsagnet: "Hvis alt er like gyldig, blir alt likegyldig"
Jeg kunne ikke vært mer enig. Vi hadde jo ikke fått allsidig litteratur hvis enkelte mennesker skulle valgt hva folk fikk skrive om og ikke. Det burde være plass til alt i litteraturen og kunsten, ikke minst. Selvfølgelig ser vi etter forskjellige ting, alle sammen, det finnes vel ikke en bok som når ut til absolutt alle. Det sitter alltid en kritiker der ute som formulerer sin misnøye til glede for noen, men på ingen måte til alle. Det er naturligvis dette som skaper debatter som vi jo til syvende og sist trenger.
Jeg mener at vi trenger det hverdagslige om det er det vi skal kalle det(for når alt kommer til alt lever vi alle i hverdagen), trenger "å trekke det som finnes ut fra skyggene av det vi vet" som Knausgård skriver i sin Kamp, selv om det irriterer og provoserer og selv om enkelte mener det ikke fortjener sin plass i litteraturen. Vi eier våre egne liv, alle sammen, og det finnes ikke en fasit som forteller oss hvordan vi skal leve, hva vi skal lese, skrive eller interessere oss for. Det er heller ingen som kan bestemme hvor vi skal sette vårt eget fokus.
Jeg er enig med Jan Fongen: Skriv sjæl hvis det er noe du vil få sagt, hvis du vil endre samfunnet fordi "ingen andre" klarer det..
Sist sett
