Er krim litteratur? Spørsmålet er selvsagt en provokasjon. Den kommer fra en som begynte sin karriere som leser med bøtter og spann av krim, men som de siste to tiårene stort sett har valgt sjangeren bort. Ikke helt; det blir som regel et par krimbøker i året.
Det jeg merker, er at jeg senker listen når jeg leser krim. Normalt forventer jeg å bli klokere av å lese. Ikke alltid særlig mye, riktignok. Ofte bare ørlite grann. Men jeg blir skuffet dersom en bok ikke gir meg ny innsikt, uavhengig av om den er sakprosa eller skjønnlitteratur.
Det andre jeg forventer av bøker flest, er at de er forfattet av forfattere som på et eller annet nivå behersker det som så upresist kalles skrivekunsten. Det som aller mest gir meg avsmak for en bok, er når den er skrevet av noen som ikke kan skrive.
Med krim er det annerledes. Jeg forventer bare å oppleve en viss grad av spenning, samt å bli underholdt den tiden det tar å lese boken. Det er en forfordeling som ikke blir noen annen sjanger til del. Selvfølgelig betyr ikke dette at det ikke finnes velformulerte og reflekterte krimforfattere, men bare at man for sjelden støter på dem. Kanskje er det derfor man som oftest bedømmer dem som krimforfattere, ikke forfattere som skriver krim.
Vurdert som litteratur med stor l, faller etter min mening bøkene av Stieg Larsson til marken, like hardt som de som er skrevet av Anne Holt eller Camilla Läckberg, for å ta to av mange eksempler. Det er selvfølgelig et veldig kultursnobbete utsagn, men det er like fullt min personlige sannhet.
Vurdert som tidtrøyte er det mye godt å si om dem alle, og særlig Stieg Larsson. "Menn som hater kvinner" er den som fyller funksjonen klart best, mens "Jenta som lekte med ilden" og "Luftslottet som sprengtes" følger greit opp. Egentlig er det jo å oppfattes som én historie i tre deler, hvor det som så ofte er enklest å få til et spennende oppspill, og vanskeligere å innfri hele veien til mål. Derfor er jeg også freidig nok til å omtale de tre bøkene under ett.
Dette er altså god krim, såvidt jeg kan bedømme, etter å ha lest noen hundretalls krimbøker. Det jeg stusser over - og det er ikke en anklage mot noen, verken lesere eller forfattere - er at det samtidig er 1) temmelig svak litteratur og 2) noe av det mest leste som har blitt utgitt på lang tid.
Spørsmålet jeg sitter igjen med, denne gangen som så ofte når jeg likevel har overtalt meg selv til å lese nok en krimbok, er: Hvorfor skal jeg bruke så mye tid på dette? Og svaret er altså i stadig større grad at det skal jeg ikke. Særlig ikke når det som i tilfellet med Milleniumstrilogien finnes utmerkede filmer å se i stedet...
Sist sett
