Paul Auster er tilbake i toppform med denne. Kanskje beveger han seg også i en ny retning? Dette er ihvertfall den Auster-boka som har grepet meg mest følelsesmessig. Samtidig er det så mye å gruble på her, den kan nok med fordel leses flere ganger.
Viser 3 svar.
Ja, en god Austerbok som gir mye leseglede og noe å gruble over, slik du skriver.
Interessant at du mener å finne en ny retning i forfatterskapet. Kan du utdype det? Selv om det er lenge siden jeg har lest ham, finner jeg igjen mye fra NY-triologien og egentlig også seinere bøker, f eks book of illusions og man in the dark.
Jeg ble litt skuffet jeg, men litt usikker på hvorfor. Likte Man in the dark bedre faktisk. Innser at en kan være fristet til å lese Invisible på nytt, men kjenner at jeg ikke er nevneverdig interessert. Hva var det som fenget deg?
Som vanlig ble jeg fascinert av Austers evne til å få fram det subjektive i alle narrativer og fremstillinger av sannhet. De ulike fortellerstemmene fikk meg til å sitte igjen med en urolig følelse.
I tillegg synes jeg Auster har skrevet med en ekstra emosjonell intensitet denne gangen, som for eksempel i den avsluttende delen av boka - til og med siste avsnitt.