Bokelskere.no

Jeg var en av de heldige som fikk være med på starten på Cecilie Bjørnstads "bloggturne" i f t hennes nye bok: Reise i vernedrakt. Her er noen ord fra meg om boka om Johanne, et avvist barn og hennes reaksjoner på verden rundt henne. Hvordan hun takler nederlag på nederlag, – setter seg selv “utenfor” verden og går gjennom sin periode som “hard og vanskelig” tenåring før hun får en slags orden på livet sitt. Vi opplever hennes reaksjon og tanker om måten hun blir møtt på av helsesøster, lærer og psykolog. For meg som selv jobber i skolen og med ungdommer er disse møtene groteske, – og setter i gang flere tankeprosesser hos meg. Er det slik vi møter barn som faller litt utenfor? Historien er for en tid tilbake, – kan det samme skje i dag? Skjer det samme i dag?

Stilen og språket preges av korte og konsise setninger og for meg er dette bokas svakhet. Jeg føler at hovedpersonen tar for stor avstand fra sitt eget liv, – det blir en litt “flat” fortelling der jeg ikke klarer å få tak i hva forfatteren ønsker å si meg. Hovedpersonen har gjennom hele historien og i alle vanskelige situasjoner evnen til å ikle seg sin egen “vernedrakt” og kanskje er det forfatterens mening at boka skal uttrykke nettopp dette? Hvordan man kan overleve selv den verste smerte ved å trekke seg inn i seg selv? Men har Johanne egentlig klart seg bra? Jeg er slett ikke sikker.

Samtidig ser jeg at forfatteren ønsker å fortelle oss noe, hun har selv bakgrunn i helsevesenet og har kanskje fått inspirasjon til historien derfra?

Har nå lest ferdig boken "Reise i vernedrakt" av Cecilie Bjørnstad.
Boken er lettlest, har stor skrift og er på 218 sider så den er lest på en kveld. Selv om temaet som blir tatt opp i boken er trist og alvorlig, klarer jeg ikke helt å se på dette som en dyp bok pga det enkle språket.

Vi følger Johanne fra fødselen av og frem til hun er voksen. Det er Johanne selv som forteller sin historie så vi ser handlingene fra Johanne sitt ståsted.
Johanne er ikke et ønsket barn eller elsket barn noe som selvfølgelig setter sitt preg på henne. Hun blir ikke sett eller hørt og gjør seg derfor "usynlig" for verden. Hun får problemer på skolen, med venner og med seg selv.
Johanne gjør opprør på sin måte for å bli hørt.
Boken er innimellom morsom og det hevet boken syntes jeg.

Anbefaler boken til de som ønsker noe lettlest, men med mening i.