Jøss, det er ingenting som er så fint som å bli positivt overrasket over en bok! Da jeg ble tilsendt denne boken fra Aschehoug var jeg skeptisk. Meget skeptisk. Jeg syntes tittelen hørtes kjedelig ut, og baksideteksten gav meg egentlig ingenting. Men, der tok jeg feil.
Synsvinkelen ligger hos de tre hovedpersonene; gamle Evelyn, hennes sønn Wilhelm og Robert. Hver av de tre har en spesiell bakgrunn som vi får vite mer om etterhvert som vi leser. Evelyn vokste opp i et nazivennlig hjem, men da hun blir uventet gravid med fienden blir hun kastet ut fra familien og stemplet som hore. Hun oppdrar sønnen William på meget dårlig vis, han sliter fremdeles med traumer fra barndommen. Det han opplevde som liten har formet han til et heller grusomt menneske med spøkelser fra fortiden. Robert er en svensk skuespiller som vokste opp hos en velstående familie som tok han til seg da han var liten. Han ble funnet alene i skogen, men husker egentlig ingenting av det før fortiden innhenter ham. Robert er en usympatisk drukkenbolt som ofte skuffer sin sønn, Lukas. I tillegg til disse hovedpersonene dukker innimellom opp en ukjent fortellerstemme som minnes hendelser fra fortiden. Flesteparten av minnene er gode. Det var ikke før helt i slutten at jeg forstod hvem denne stemmen tilhørte, så her har forfatteren gjort en god jobb med å holde identiteten hemmelig.
Det hele starter da Evelyn skal feire bursdagen sin. Hun inviterer sønnen William, som bor i Amerika og skuespilleren Robert, som hun påstår er hennes barnebarn. William kvier seg for å dra tilbake til Norge, men gjør det likevel. Han har ikke vært der på 30 år. Robert ignorerer innbydelsen fra den gærne, gamle damen og drar heller på en etterlengtet skogtur med den fantasifulle sønnen sin. Ved hjelp av et gammelt kart finner de en forlatt gammel hytte, men det viser seg at de ikke er alene om å vite om den.
Jeg synes forfatterens språk er svært godt, hun klarer å beskrive situasjoner, tanker, lukter og miljø på en overbevisende måte. Hun klarer hele tiden å holde spenningen oppe, slik at det ikke blir kjedelig. Vrien med den ukjente fortellerstemmen gjør også at nysgjerrigheten hos leseren blir pirret. Hvem er dette? Hva menes med det h*n sier? Romanen har en fin balanse mellom fortid og nåtid, som gjør at vi ikke før i slutten av historien kan gjette oss til hva som kommer til å skje, hva svaret på gåten er. Til tider syntes jeg nesten det hele ble litt skummelt...
Til tross for den kjedelige tittelen (jeg ville absolutt kalt denne romanen noe annet om jeg var forfatteren!), er dette en bok som er verdt å lese. Det er sjelden jeg er fornøyd med romaner av norske forfattere, men denne likte jeg faktisk svært godt. Den er både spennede, tragisk og litt skummel på samme tid, et fint alternativ til krim, dersom man ikke er så glad i lese det.
Sist sett
