Ingvar Ambjørnsen har ganske ufortjent, aldri oppnådd noen stor status hos meg som leser. Hovedsaklig tror jeg dette skyldes at han skriver seg inn i samme segmentet som Lars Saabye Christensen, og der når han ikek opp for min del. Derfor var det med skepsis jeg plukket fram Opp Oridongo. Og heldigvis ble jeg positvt overrasket. Ingvar Ambjørnsen skriver godt, han beskriver særlig miljø, men også personer, på en spennende måte, og makter å fortelle leseren noe om mellommenneskelige forhold på et lite sted.
Likevel mangler det noe i denne boka, eller kanskje man skal si at det er for mye. Det kan enkelte steder virke som om Ambjørnsen ikke tør å la sin egen forteling stå alene, og ser seg nødt til å putte inn elementer som leseren ikke har full tilgang til. Nå får vi mye av forklaringene på denne ferden opp Oridongo på de siste femti sdene, men trenger det å være der? Dessuten får vi aldri vite hvem Ulf Vågsvik var før. I utgangspunktet har jeg ingenting imot å måtte jobbe litt med romanene jeg leser, men i denne romanen virker det så unødvendig. Nåtidshistorien kunne stått firn for seg selv, her er det både varht, kjærlighet, bygderealisme og dramatikk, og da trenger vi ikke mer.
Uansett var dete en god roman, som helt klart kan anbefales til julelesing
Viser 2 svar.
Ser at det er mange godord om boka her inne.Meg fenget den ikke i det hele tatt.Fikk aldri helt taket på denne Ulf Vågsvik-hvem var han egentlig? Også måten boka er skrevet på-med laaange og atter laaange setninger fyllt med utallige komma irriterte meg grenseløst.Selve handlingen i boka er forsåvidt grei nok,men ble dessverre-etter min oppfatning-totalt ødelagt av Ambjørnsens fortellerstil.Tror nok jeg har lest Ambjørnsen for siste gang(har lest to bøker før av samme forfatter),og ser nok at vi aldri kommer til å bli dus.
Jeg er ikke uenig med deg, Gunn Tove, som jeg antyder over, så synes jeg også hovedpersonen blir vag og utydelig. Men som underholdning fungerer dete greit
Sist sett
