Bokelskere.no

I dette stykket møter vi igjen Henry Bolingbroke, den en gang angrende og motvillige arvingen til tronen, nå Henry IV, som vi leste om i Richard II. Noen år har gått og kongen har på grunn av uroligheter hjemme ikke fått til å holde sitt løfte fra sluttscenen i Richard II:

I'll make a voyage to the Holy Land,
To wash this blood off from my guilty hand:
March sadly after; grace my mournings here;
In weeping after this untimely bier.

Kongens sønn, den unge Prince Henry (Hal), er en levemann. Han drikker og holder selskap med kjeltringer, blant annet den uforglemmelige og komiske Falstaff. Falstaff er tvers igjennom løgnaktig og snur kappen etter vinden. Den unge prinsen har selv robbet Falstaff og vet at han er en løgner, men velger fremdeles å omgås ham.

Kongen er i trøbbel. Han har gått bort fra sine løfter og sveket flere av dem som fikk han til makten. Blant annet Earl of Worcester er forbannet; han mener at kongens svik er en kamp verdig og han vil gjerne se Richard IIs arving på tronen. Blant annet de skotske Douglasene er på hans side. Hotspur forklarer dette sinnet og følelsen av svik best:

Disgraced me in my happy victories,
Sought to entrap me by intelligence;
Rated mine uncle from the council-board;
In rage dismiss'd my father from the court;
Broke oath on oath, committed wrong on wrong,
And in conclusion drove us to seek out
This head of safety; and withal to pry
Into his title, the which we find
Too indirect for long continuance.

Prinsen bestemmer seg for å komme sin far til unnsetning og får blant annet sin venn Falstaff til å verve menn til en slags hær. Kong Henry vil gjerne unngå store kamper, og kommer med et forslag om benådning som kan stoppe blodbadet. Earl of Worcester velger å ikke fortelle sine kampfeller om dette forslaget. Han foretrekker å egge til strid, med liten tanke på konsekvensene.

Kongen har lenge vært misfornøyd med sønnen, Prince Henry, men når denne redder livet hans i kamp mot Douglas, er alle gamle synder glemt.

Stay, and breathe awhile:
Thou hast redeem'd thy lost opinion,
And show'd thou makest some tender of my life,
In this fair rescue thou hast brought to me.

Luringen Falstaff leker død etter kamp mot Hotspur og ser sitt snitt til å late som om han er den som drepte Hotspur etter at de to har ”våknet” igjen. Slik oppnår Falstaff de kongeliges velvilje. Stykket slutter med at kongen, som har seiret over rebellene, planlegger hvordan han på nytt skal gjenerobre den nå så skjøre makten sin:

Rebellion in this land shall lose his sway,
Meeting the cheque of such another day:
And since this business so fair is done,
Let us not leave till all our own be won

PS: Sjelden har vel en Shakespeare-karakter blitt mer inngående beskrevet enn Falstaff. Hans korpus blir omtalt, både av ham selv og andre, i de mest fornøyelige vendinger. Herlig lesning;)

Falstaff er en fascinerende figur ja, og ham skal vi vel komme til å bli veldig godt kjent med framover.

Jeg ble gående å tenke på Hal etter at jeg hadde lest stykket. Er han bare ung og uansvarlig og mer opptatt av å ha det moro enn å ta ansvaret som kronprins? Han framstår på tross av sitt utsvevende liv i begynnelsen som intelligent og kalkulerende og kommenterer allerede på s 26:

Jeg kjenner dere, og vil se en stund

Med smil til deres tøylesløse tomhet.

(…)

Så når jeg vraker et vidløftig liv,

Gjør opp min fødsels gjeld og holder mer

Enn noen sinne lovet, desto mer

Vil folks formodninger bli gjort til skamme.

Er dette Hals ungdomsopprør mot en sterk, men konstant bekymret konge preget av dårlig samvittighet? Da jeg skrev om Bolingbroke i ”Richard II”, var jeg litt usikker på om ikke Bolingbroke hadde planlagt overtakelsen av tronen og drapet på Richard i større grad enn han gav inntrykk av, men i dette stykket er han nok en mann som ikke har det helt bra med det han har gjort. Far og sønn er i en dårlig sirkel der faren sammenligner sønnen med den praktfulle Hotspur, mens den rebelske sønnen tar igjen ved å tilbringe livet i Eastcheap. Jeg synes sitatet ovenfor antyder at Hal er helt bevisst på hva han gjør, han lever livet sammen med vennene sine en periode, før han har tenkt å komme sterkt tilbake som kronprins.

Kanskje er dette en del av Hals ”Bildung” eller dannelse for å utvikle seg som kongsemne. Kanskje fører han et slikt liv for å ”utdanne” seg selv blant de lavere eksistenser, han blir kjent ved denne siden av folkelivet i det riket han senere skal være konge. Kom faktisk til å tenke på Holden i Catcher in the Rye her nå…

Da Hal innkalles til dåd når opprør truer riket, forsikrer han sin far: ”Jeg skal fra nå av bli mer meg selv.” Dette tyder også på at Hal hele tiden har vært veldig bevisst på valgene han har gjort tidligere. Han viser seg jo også som en strålende kronprins i veltalenhet og høviskhet da Vernon, kongens og Hals fiende, kommer tilbake til opprørernes leir og sier om Hal: ”At om han overlever dagens onder, har England aldri eid så søtt et håp, og et så misforstått i leken kåtskap”. Her legges det opp til at Hal skal være stykkets helt, synes jeg, og det viser han jo også når han redder livet til sin far og dreper Hotspur. ”Nå har du gjenreist alt ditt tapre ry”, forsikrer kongen da.

Leser i framførelses-historien til stykket at Hal-karakteren ofte tidligere ble betraktet som en sekundær figur, og at Hotspur var en mye mer populær rolle blant skuespillerne, for ikke å snakke om Falstaff som sterkt appellerte til dem med komisk talent. Jeg oppfatter absolutt ikke Hal som noen sekundær figur i stykket. Det er ham Hotspur med sitt ustyrlige temperament kontrasteres opp mot, og vi vet hvem som kommer best ut av det tilslutt av disse to.

Men det er mye igjen å ta tak i i dette stykket også, Hotspur-figuren, kongen og ikke minst Falstaff og Falstaffs og Hals forhold til hverandre…

Jeg er enig i din vurdering av den unge prinsen. Hal virker som en ganske kalkulerende fyr, både i sitatet du nevner og i måten han manipulerer Falstaff på, spesielt når sistnevnte forteller om ranet. Samtidig virker Hal å være ganske uansvarlig, han er ute etter å ha det gøy og tar derfor lett på ting.

The thieves have bound the true men. Now could thou
and I rob the thieves and go merrily to London, it
would be argument for a week, laughter for a month
and a good jest for ever.

Han har også en skarp tunge, noe spesielt Falstaff får erfare. Som trønder er det artig å lese hvor oppfinnsom den unge prinsen er hva banning gjelder.

Why
dost thou converse with that trunk of humours, that
bolting-hutch of beastliness, that swollen parcel
of dropsies, that huge bombard of sack, that stuffed
cloak-bag of guts, that roasted Manningtree ox with
the pudding in his belly, that reverend vice, that
grey iniquity, that father ruffian, that vanity in
years?

Når prinsen bestemmer seg for å stå ved sin fars side ber han selvsagt om tilgivelse og like selvsagt får han denne tilgivelsen. Men, er det likevel noe kalkulert over både den tidligere livsførselen og den tilsynelatende hengivne kapitulasjonen? Tross alt; hvilken stjerne lyser sterkest?-den godeog trofaste sønnens eller den hjemvendte og reformerte sønnens? Holder som alltid en knapp på den tidligere bad boyen.

Når det gjelder din referanse til Catcher in the Rye, er jeg ikke umiddelbart med på den. Holden og Hal er for meg to vidt forskjellige typer. Der Holden er i krise på grunn av voksenverdenens krav og falskhet, virker Hal mer kalkulerende i sin mangel på å ta ansvar for sine handlinger og ”bli voksen”….

Jeg tror Hal er en luring og har operert meget bevisst. Kjempebra bilde med den hjemvendte sønnen, Anja, helt enig :)

Jeg vet at Edvard Hoem har oversatt dette stykket også, og det var hans versjon jeg prøvde å finne på nb.no, hadde faktisk gledet meg til å lese en oversettelse av ham igjen, men fant bare Bugge Høverstads. I all ydmykhet, Bugge Høverstad er en glitrende oversetter (bla Harry Potter!), men i hans oversettelser får jeg ikke den der herlig boblende følelsen over språket som jeg får av Bjerkes sprelske, språklige krumspring, eller Hoems kraftfulle, kompromissløse uttrykk. Fant ikke sitatet med utskjelling du gjengir ovenfor i farta på norsk, men det er stor oppfinnsomhet i banning og utskjelling ja. Jeg synes kanskje Hotspur, som sinna ung mann, er den som får størst språklig spillerom i dette stykket og ser for meg at det nok kan være en morsom rolle å spille. Tenk å få lov å stå der og bare kunne bli så sinna han vil, være sinna og utgyte seg uhemmet og full av overbevisning om at han har rett! Han sliter ikke akkurat med tvil og samvittighet.

Hi, hi, jeg ser at den koblingen til Holden trenger forklaring, og det er ikke sikkert du er enig likevel :) Skrev en oppgave en gang i tiden der jeg argumenterte (bla) for at Catcher kunne ses som en slags Bildungsroman eller dannelsesroman. Holden er i krise som du sier, og han går ikke bevisst eller planlagt ut i New York for å lære om "phonies" osv, men døgnene hans i New York der han utforsker samfunnets mørke sider, gir en tenkende ung mann bakgrunn for å fortsette å stille spørsmålstegn til ulike ting i samfunnet når han har blitt frisk igjen. Disse døgnene må på et eller annet vis bli formende for Holden. Denne tolkningen ble nok delvis inspirert av det at Catcher fortsatt er ute av en del skolebiblioteker i USA på grunn av oppfordring til subversive handlinger og ideer! Konklusjonen i oppgaven ble noe om at det er bra og viktig for unge mennesker å stille spørsmål og ikke bare gli inn i mønsteret rundt seg. Det er de unges oppgave å provosere og utfordre.

Nåja, koblingen til Hal blir altså at det han kanskje har til felles med Holden, er denne opprørskheten mot The Establishment, uviljen til å gli ukritisk inn i det som forventes. Ingen av dem går inn i dette med noen slags edle motiver i utgangspunktet, men begge oppnår en slags utdannelse i samfunnets mørkere sider, og de blir voksnere og modnere. Der Holden på en måte bare havner i situasjonen, sannsynligvis med en dyp depresjon, er Hal en kalkulerende ung mann som lever livets glade dager, men er fullstendig klar over at virkeligheten kommer til å innhente ham. Om Hal ser på tiden i Eastcheap som utdannelse sjøl, er ikke så sikkert, men det er kanskje ikke så dumt for en konge å ha innblikk i denne verdenen også. (Kanskje det var det Carl Gustaf tenkte også?)