Antakelig det mest sakrale verk jeg noen sinne har lest. En episk skildring av familier som lever av og rundt gruvedriften på Røros. Handlingen spender seg over et flere års tidsrom der man møter flere menneskeskjebner og deres kamp for å overleve i det karrige miljøet Røros naturen har å by på. Den handler også om kjærlighet, dypfølt samvittighet, heltemot, og risser opp et bilde av forskjellen mellom adel og arbeider som er av en så dyp kløft at det er ufattelig. Christianus Sextus er i all hovedsak en skildring av de vanskelige kårene menneskene levde, under Christian IVs herredømme over Norge. Og de forholdene som hersket i Røros da Norge stadig lå i Krig med Sverige på 1600 tallet. Jeg synes Falkberget på mesterlig vis har klart å skildre det mellommenneskelige i det livet menneskene lever på Røros på 1600 tallet. Dramatikk og gripende menneskeskjebner utspiller seg under fattige kår, kulde og sult. I og ved gruvedriften der arbeidsforholdene utsetter arbeiderne for de mest ekstreme påkjenninger. Dette er en bok jeg kan anbefale. Det er ingen lett leseroppgave, men man får mye igjen for det!
Viser 3 svar.
Helt enig! Lenge siden jeg leste bøkene nå - men er det noe man skal repetere før man legger årene inn er det dette verket. Over hele Falkbergets forfatterskap lyser mottoet fra Den fjerde nattevakt: DØM IKKE - FOR DU SKAL SELV DØMMES!
Jeg driver mitt i tredje bok (Tårnvekteren) nå, og jeg må si at dette overgår det meste av annen norsk litteratur jeg har lest.
Jeg vil gjerne være med å anbefale Johan Falkberget - kanskje spesielt Christianus Sextus. Det store med Falkberget, slik jeg ser det, er at han ikke bare gir oss innsikt i en bestemt historisk periode, men også i det allmennmenneskelig - i våre lidelser og dilemmaer, vår ynkelighet og vår styrke. Falkberget tegner levende personer, mennesker vi kjenner oss igjen i selv om de lever i en annen tid. Det er dette som for meg kjennetegner virkelig god litteratur.
Sist sett
