Bokelskere.no

Men kjære med-shakespeareianere, hva får dere ut av tittelen og tittelrolleinnehaveren Antonio? Jeg går ut fra at det ligger noe i det å skulle (nesten) ofre sitt kjød og en parallell til korsfestelse osv her. Kristus ofret seg på korset for en større sak, Antonio er villig til å ofre seg for det han faktisk anser er rett i følge kontrakten med Shylock. Nå er jo ikke Antonio noen mild og tolerant Kristus-skikkelse, siden han tydelig hater sin fiende Shylock. Det at han vil tvangskristne Shylock er heller ikke Kristus-aktig, det var vel etter Jesu tid man begynte med sånt. Det må jo ligge noe i dette med "ett pund kjøtt"?

Hvorfor heter stykket "Kjøpmannen fra Venedig"? Antonio-figuren driver selvfølgelig handlingen framover, men han er jo ingen helte-type der han setter det hele i gang med å sitte å deppe over verden der "enhver har fått sin rolle og min er trist". Det eneste helte-modige han gjør, er å være villig til å gå med på kravene i kontrakten, men du verden så villig han er til å høre på Portia i retten og kreve tvangskristning. Det hjelper liksom ikke at skal han gi bort det han får i bot fra Shylock. Antonio har berget noen av skipene sine og kommer til å klare seg likevel. Det er dealing og handel med rett og galt, moral og tro og menneskeliv rett og slett. Går tittelen "Kjøpmannen" noe på dette? Representerer Antonio de som "handler" med moral etter som det passer seg? De er de som kommer ut med "gevinst", dvs som har snodd seg (jfr Bassianos tale sitert ovenfor), som blir helter?

Samtidig sier stykket "det er ikke gull alt som glitrer", det er ikke nødvendigvis materielle goder som er det man skal trakte etter. Da blir jo stykket også en kritisk kommentar til samfunnet som drives av griskhet og jakten på rikdom og som nevnt før, så er det altså akkurat dette Shylock og jødene beskyldes for.

Det er interessant at ”a pound of flesh” har blitt et kjent ordspråk i den engelsktalende verden. På grunn av Shakespeares stykke har dette uttrykket fått en ny betydning, nemlig noe en er skyldig og som man uten hensyn blir avkrevd å betale/levere tilbake.. Igjen blir jeg overveldet over innflytelsen den godeste dikteren har hatt på det engelske språk!

Når det gjelder tittelpersonen Antonio: Antonio blir av sine venner ansett som den inkarnerte godhet:

BASSANIO

The dearest friend to me, the kindest man,
The best-condition'd and unwearied spirit
In doing courtesies, and one in whom
The ancient Roman honour more appears
Than any that draws breath in Italy.

Antonio blir sett på, som du sier, et symbol for kristenheten. Han er både god, sjenerøs og elskverdig. Når Bassiano trenger penger, låner Antonio penger for ham hos Shylock. På denne måten unngår vennen å komme i gjeld. Jeg har lest at det å redde en låner fra de kalde klørne til en pengeinnkrever tidligere ble sett på som et symbol på forløsning og tilgivelse, dette bringer tankene mine mot Jesus. Kilder sier også at Antonios villighet til å bli ofret kan ses som en parallell til Jesus; Antonio er villig til å ofre seg og gå med på Shylocks krav for vennens skyld, Jesus var villig til å ofre seg for alle mennesker og deres synder… Både Jesus og Antonio tar plassen til hver sin” synder”; Barabbas og Bassiano, og de tar begge plassen som redningsmann. Om vi følger ”jødesporet” videre, kan vi kanskje tolke hendelsene dit hen at både Jesus og Antonio ble anklaget av jøder… Mulig dette er litt far fetched!

Samtidig ser vi jo at Antonio, selv om han blir portrettert som en svært god mann og dertil kristen, ikke går av veien for å spotte mennesker av andre religioner. Hans behandling av Shylock, både før og under lånet og under rettssaken, er vel ikke noe vi i dag ville kalt særlig ”kristen”..

Veldig logisk det du sier om Antonio som ofrer seg her, Anja. Jeg var nok litt streng med ham.

Jeg synes bare Antonio som tittelrolleinnnehaver blir så diffus på en måte. Han settes litt i bakgrunnen selv om det jo er hans opplevelser som driver handlingen. Bortsett fra offer-scenen der han selvsagt er veldig aktiv på scenen, framstår Bassiano, Shylock og Portia mye mer på scenen og er grundigere og mer kompleks skildret. Kanskje er det her det ligger, at Antonio handler mindre, det er heller ting som skjer med ham.

Mulig min tolkning farges veldig av at jeg synes Antonio er en dust, jeg ser den. Men siden Shakespeare var relativt god på dramaturgi, kan man si, så har jeg liten tro på at det er tilfeldig at Antonio framstår litt blasst, tross alt. Dette bygger da også opp under at det egentlig er andre ting, eller noe mer vår venn S. har villet trekke oppmerksomheten mot.