Bokelskere.no

”Den som tar meg, må gi og satse alt han har”, står det på blyskrinet Bassiano velger. Hva har Portias far ment med at den som velger dette skrinet skal få datteren? Han har vært ute etter en mann som ikke går for ytre glans og glitter, men en som ser at det kan være indre kvaliteter ved noe som ser unnselig ut på utsiden. Samtidig er det merkantil terminologi (og merkantil ideologi) som brukes som så ofte ellers i stykket. Det gjelder å ta sjansen og satse for å oppnå gevinst. Når Bassiano velger, har han skjønt dette, og i bakgrunnen ligger det vel noe slags kristen moral i dette også, salige er de fattige osv… Men mye av stykket handler jo nettopp om penger og handel og rikdom, og da ligger det nesten noe ironisk i dette at det er blyskrinet som representerer den ideelle moralen, synes jeg. Liv og lære henger ikke sammen!

Bassiano holder jo også en liten tale før han velger:

”… Slik ligner tingens ytre minst av alt

den selv: av ornamenter narres verden.

I rettergang: hvor er en sak så skitten

At ikke uhumskheten kan bli skjult ved

Å krydres av en liflig røst? I troen:

Hvor gis det Satans kjetteri som ikke

Et vismannsfjes vil støtte med et skriftsted,

Så all uhyrlighet blir vakkert gjemt?

Den verste last formår å legge an

Et preg av dyder i sin ytre fremferd.

Akt 3, scene 2

Bassiano snakker her selvfølgelig om gullskrinet og verdens gull og glitter, men hvis vi leser det som at gullskrinet kan representere Portia? Inne i gullskrinet ligger det en dødningskalle og en advarsel om at alt som glitrer ikke er gull. Hvis dette leses som en kommentar til den ornamenterte, elokvente, ”gode, kristne” Portia som snakker rundt alle i rettssaken senere i stykket, synes jeg det er med på å bygge opp under en tolkning av stykket som går på at de kristne ikke er bedre mennesker enn noen andre, barmhjertighet og nøysomhet er bare noe som ligger på overflaten. I bunn og grunn er de kristne like nådeløse og griske som det de beskylder jødene for å være.

Sett i dette lyset, framstår Portias tale om barmhjertighet faktisk nesten ironisk. Hun er vakker og rik, men hyklersk. Sammen med framstillingen av Shylock, som vi nå har etablert som et offer for omstendighetene og med en handlemåte som i en viss grad kan rettferdiggjøres, synes jeg det ligger en del i dette stykket som kan være med på å forsvare en slik tolkning.

Ved første gjennomlesning ble jeg jo litt imponert av den munnrappe Portia og tenkte på henne som en sterk dame som hamlet opp med mennene, men siden tolket (overtolket?) jeg meg jo fram til at hun ikke er en god og vakker heltinne likevel, hun er faktisk ganske skummel. Da sklir hun inn i det litt problematiske, elizabethanske kvinnesynet vi av og til har strevd litt med i høst, men kanskje det er med på å bygge opp under min tolkning?

Jeg er så enig, så enig. Vanligvis lar jeg meg begeistre av Shakespeares sterke og munnrappe kvinneskikkelser, men Portia likte jeg rett og slett ikke. Ja, hun er intelligent og full av initiativ, men jeg synes det var noe selvrettferdig og hyklersk ved henne. Ikke bare er hun vakker og ustyrtelig rik, hun bruker også makten sin til å manipulere andre. I rettskaken bruker hun sin list til ikke bare å redde Antonio fra Shylock og hans lovlige krav, nei; det er rett og slett ikke nok å overliste ham, hun prøver også å ruinere ham og frata ham livet. Dette synes jeg vitner om en hensynsløs og ubarmhjertig personlighet. Selv om Shylock etter hvert skjønner at han er i trøbbel og ønsker å gå bort fra sitt opprinnelige krav, viser ikke Portia noen nåde.

Therefore prepare thee to cut off the flesh.
Shed thou no blood, nor cut thou less nor more
But just a pound of flesh: if thou cut'st more
Or less than a just pound, be it but so much
As makes it light or heavy in the substance,
Or the division of the twentieth part
Of one poor scruple, nay, if the scale do turn
But in the estimation of a hair,
Thou diest and all thy goods are confiscate.

Heldigvis er andre til stede mer sobre og hertugen, som opptrer som dommer i saken, er villig til å gå bort fra dødsdommen:

I pardon thee thy life before thou ask it:
For half thy wealth, it is Antonio's;
The other half comes to the general state,
Which humbleness may drive unto a fine.

Det er slett ikke merkelig at Shylock, selv om han unngår henrettelse, ikke er fornøyd med dommen. Om man tar fra ham hans livsverk, har han jo ikke lenger noe å leve av. I denne situasjonen viser Antonio hvorfor han hele tiden blir omtalt som god (men må si jeg fikk en ekkel bismak i munnen av at Shylock må konvertere til kristendommen...):

So please my lord the duke and all the court
To quit the fine for one half of his goods,
I am content; so he will let me have
The other half in use, to render it,
Upon his death, unto the gentleman
That lately stole his daughter:
Two things provided more, that, for this favour,
He presently become a Christian;
The other, that he do record a gift,
Here in the court, of all he dies possess'd,
Unto his son Lorenzo and his daughter.

Portia viser seg også svært manipulerende i en annen situasjon: hun gir sin ektemann en ring og får ham til å love å aldri gi den fra seg. Om han gjør det, vil han miste henne. Etter rettssaken er det nettopp denne ringen Portia i forkledning ber Bassiano om å gi henne som lønn. Bassinao nekter først; denne ringen og det den symboliserer er ham jo så kjær. Etter litt fundering revurderer han; er det ikke riktig å gi ringen til den som har reddet bestevennens liv? Han så gjør, og dermed har Portia et slags tak på ham. Når de to møtes igjen bruker hun det at han har gitt fra seg ringen mot Bassiano. Etter noen ”komiske” forviklinger, som jeg finner høyst manipulerende og ondsinnede, løser det hele seg og alle er vel forlikte… Synes nesten Portia minner om en psykopat i sin framferd; alt skal gå etter hennes pipe, hun har alltid rett og får hun det ikke som hun vil er hun villig til å gå over lik.. Nei, dette er virkelig en av Shakespeare-karakterene jeg har likt minst!

Absolutt! Tror ikke det er mulig for dagens publikum å se dette som komedie. Vet det finnes en film med Al Pacino som Shylock og Jeremy Irons som Antonio. Hadde vært interessant å se hvordan en regissør løser dette med komedien innenfor tragedien. Det er jo typisk Shakespeare å legge inn komiske scener i tragediene også, særlig slike som ligner Lancelot-Gobbo-scenen, men i dette stykket overskygger Shylocks skjebne det som er å le av. En stor forskjell på datidens og nåtidens publikum er jo at vi kjenner til grusomhetene under Holocaust, det finnes ting som er for alvorlige til å lage humor av med andre ord.

Men kjære med-shakespeareianere, hva får dere ut av tittelen og tittelrolleinnehaveren Antonio? Jeg går ut fra at det ligger noe i det å skulle (nesten) ofre sitt kjød og en parallell til korsfestelse osv her. Kristus ofret seg på korset for en større sak, Antonio er villig til å ofre seg for det han faktisk anser er rett i følge kontrakten med Shylock. Nå er jo ikke Antonio noen mild og tolerant Kristus-skikkelse, siden han tydelig hater sin fiende Shylock. Det at han vil tvangskristne Shylock er heller ikke Kristus-aktig, det var vel etter Jesu tid man begynte med sånt. Det må jo ligge noe i dette med "ett pund kjøtt"?

Hvorfor heter stykket "Kjøpmannen fra Venedig"? Antonio-figuren driver selvfølgelig handlingen framover, men han er jo ingen helte-type der han setter det hele i gang med å sitte å deppe over verden der "enhver har fått sin rolle og min er trist". Det eneste helte-modige han gjør, er å være villig til å gå med på kravene i kontrakten, men du verden så villig han er til å høre på Portia i retten og kreve tvangskristning. Det hjelper liksom ikke at skal han gi bort det han får i bot fra Shylock. Antonio har berget noen av skipene sine og kommer til å klare seg likevel. Det er dealing og handel med rett og galt, moral og tro og menneskeliv rett og slett. Går tittelen "Kjøpmannen" noe på dette? Representerer Antonio de som "handler" med moral etter som det passer seg? De er de som kommer ut med "gevinst", dvs som har snodd seg (jfr Bassianos tale sitert ovenfor), som blir helter?

Samtidig sier stykket "det er ikke gull alt som glitrer", det er ikke nødvendigvis materielle goder som er det man skal trakte etter. Da blir jo stykket også en kritisk kommentar til samfunnet som drives av griskhet og jakten på rikdom og som nevnt før, så er det altså akkurat dette Shylock og jødene beskyldes for.

Det er interessant at ”a pound of flesh” har blitt et kjent ordspråk i den engelsktalende verden. På grunn av Shakespeares stykke har dette uttrykket fått en ny betydning, nemlig noe en er skyldig og som man uten hensyn blir avkrevd å betale/levere tilbake.. Igjen blir jeg overveldet over innflytelsen den godeste dikteren har hatt på det engelske språk!

Når det gjelder tittelpersonen Antonio: Antonio blir av sine venner ansett som den inkarnerte godhet:

BASSANIO

The dearest friend to me, the kindest man,
The best-condition'd and unwearied spirit
In doing courtesies, and one in whom
The ancient Roman honour more appears
Than any that draws breath in Italy.

Antonio blir sett på, som du sier, et symbol for kristenheten. Han er både god, sjenerøs og elskverdig. Når Bassiano trenger penger, låner Antonio penger for ham hos Shylock. På denne måten unngår vennen å komme i gjeld. Jeg har lest at det å redde en låner fra de kalde klørne til en pengeinnkrever tidligere ble sett på som et symbol på forløsning og tilgivelse, dette bringer tankene mine mot Jesus. Kilder sier også at Antonios villighet til å bli ofret kan ses som en parallell til Jesus; Antonio er villig til å ofre seg og gå med på Shylocks krav for vennens skyld, Jesus var villig til å ofre seg for alle mennesker og deres synder… Både Jesus og Antonio tar plassen til hver sin” synder”; Barabbas og Bassiano, og de tar begge plassen som redningsmann. Om vi følger ”jødesporet” videre, kan vi kanskje tolke hendelsene dit hen at både Jesus og Antonio ble anklaget av jøder… Mulig dette er litt far fetched!

Samtidig ser vi jo at Antonio, selv om han blir portrettert som en svært god mann og dertil kristen, ikke går av veien for å spotte mennesker av andre religioner. Hans behandling av Shylock, både før og under lånet og under rettssaken, er vel ikke noe vi i dag ville kalt særlig ”kristen”..

Veldig logisk det du sier om Antonio som ofrer seg her, Anja. Jeg var nok litt streng med ham.

Jeg synes bare Antonio som tittelrolleinnnehaver blir så diffus på en måte. Han settes litt i bakgrunnen selv om det jo er hans opplevelser som driver handlingen. Bortsett fra offer-scenen der han selvsagt er veldig aktiv på scenen, framstår Bassiano, Shylock og Portia mye mer på scenen og er grundigere og mer kompleks skildret. Kanskje er det her det ligger, at Antonio handler mindre, det er heller ting som skjer med ham.

Mulig min tolkning farges veldig av at jeg synes Antonio er en dust, jeg ser den. Men siden Shakespeare var relativt god på dramaturgi, kan man si, så har jeg liten tro på at det er tilfeldig at Antonio framstår litt blasst, tross alt. Dette bygger da også opp under at det egentlig er andre ting, eller noe mer vår venn S. har villet trekke oppmerksomheten mot.