Bokelskere.no

Ble ferdig med stykket i går og satt igjen med en emmen smak i munnen. I dagens politiske korrekthet synes jeg stykket er åpenbart anti-semittisk.

At Shylock ikke får tilbake de pengene han har lånt ut, men også at han taper hele sitt gods og gull, vekket nok begeistring i England på 1600-tallet, men i dag føles det bare feil. At Shylock er en grisk, hevngjerrig og "inful" fa... er det vel ingen tvil om, men jeg kjenner at rettferdighetsfølelsen min blir utfordret.

• Er stykket en komedie? I alle sine delelementer inkl. bisarre lånebetingelser, forkledninger og kjærlighetsdrama når det gjelder bortgivne ringer - Ja. I sitt tema og sin moral? - Nei.

• Er stykket anti-semittisk? - Ja, men dette beskriver vel egentlig bare tidsånden stykket er skrevet i.

• Er Shylock ond eller god? - OND!

• Er Antonio ond eller god? - I utgangspunktet god, mener jeg. Han liker ikke jøden fordi han tar renter og mener at dette er typisk for jødenes folk. Men han innfinner seg med sin skjebne når Shylock krever sin rett og er villig til å ofre sitt liv for å oppfylle sitt gjeldsbrev.

• Synes at det sitatet du har lagt ut, Karamella, der Shylock setter likhetstegn mellom jødene og de kristne, er et godt sitat som kanskje besvarer spørsmålet om Shakespeare var anti-semitt.

• Det at Shylock mister alt sitt gods og gull pga lureri og forkledninger i retten er det som gjør at smaken blir emmen.

Anti-semittisk? At stykket er en komedie betyr da ikke at vi er ment å le og fryde oss over det Shylock må lide seg gjennom; sjangerkravet for en komedie er at det ender godt for hovedpersonene, og det gjør det jo, med ekteskap og hele pakka. Om man vil regne stykket som anti-semittisk avhenger av lesemåte - heldigvis er det så tvetydig. Selv leser jeg det som tragedien om Shylock. Det er han som får min sympati, det er han som er den mest komplekse karakteren – ja, han er vel endog den eneste med en viss dybde, er det ikke han man husker? Man merker også at hans vrede, blodtørst eller kaldblodighet – hva vi nå velger å kalle det – har sitt rettmessige utspring. Han har grunn til å være sta og han har grunn til å være hevngjerrig. Ikke bare mister han sin datter til en eller annen spirrevipp, han har dessuten i alle år utholdt å bli spyttet på og mistenkeliggjort, han og hele hans folk. "Hath not a Jew eyes?"-monologen støtter da dette, for som den oppsummeres med: "And if you wrong us, shall we not revenge?" Scenen i rettsalen viser jo forøvrig hvordan noen som er 'lærd i kristen lov' kan undergrave rettferdighet. "Ja, du skal få kutte av ham ett pund kjøtt, men . . . "

Stykker er altså ikke anti-semittisk, snarere tvert imot: det gjør noe så sjeldent som å gi jøden en stemme. Hvorfor mene at en "emmen smak i munnen" ikke var planlagt fra Shakespeares side ? Ha litt tiltro med ham. Kanskje var han ikke fullt så begeistret for jøder, det vet jeg ingenting om, men han var likevel kunstner, ikke politiker, og det kommer tydelig frem.

Jeg er enig med deg og stykket kunne godt hett "Tragedien om Shylock". Jeg tror også at det ikke er tilfeldig at det er Shylock som er den mest komplekse karakteren, og at det kan leses inn spørsmålstegn ved den kristne moralen som viser seg i dette stykket. Såpass tiltro har nok jeg også til vår venn Shakespeare. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at dette stykket ble hyppig vist i nazi-Tyskland, der de tolket det på sin måte.

Framførelses-historien viser jo også at Shylock begynte å bli framstilt som en sympatisk karakter på scenen etter hvert. Jeg er enig i at han nok ut fra sin samtid skulle framstille den stereotype jøden, han skulle være skurken som hører med i en komedie, og når skurken går under, kan komedien ende godt. Han omtales av de kristne karakterene som oftest som ”jøden”, og han kalles både djevel og hund, sikkert til det elizabethanske publikums fornøyelse. Shylock er en ”outcast” i det venezianske samfunnet. Han må bo i en getto, han blir utsatt for spytting og hån, men når venezianerne trenger å låne penger, er han god å ha. Kan det ikke være forståelig at han vil hevne seg på de kristne, representert ved Antonio, som åpent erklærer at han heller vil ha Shylock som fiende enn venn, når de skriver under kontrakten? Shylock sammenligner seg jo med de kristne i sitatet du nevner, og mener at en kristen også ville hevne seg hvis han ble utsatt for urett. Dette skurrer jo mot det kristne, nytestamentlige idealet ”elsk din fiende” og ”vende det andre kinnet til”, men i praksis behandler jo ikke de kristne karakterene Shylock på den barmhjertige måten de preker. Shylock opplever jo også at datteren både stjeler penger fra ham og rømmer med en kristen mann. Den ultimate ydmykelsen er selvfølgelig rettssaken og tvangskristningen. Det er ganske menneskelig at Shylock blir både ”innful”, hevngjerrig, bitter og ond. Han insisterer på å bli behandlet som et menneske, men det blir han ikke, og derfor får vi denne emne bismaken i munnen når vi leser dette i dag.

Scenen i rettssalen er i grunnen avskyelig for dagens leser, men det er altså den kvinnelige helten som står der og utgyter seg om barmhjertighet!

Om Shakespeare var anti-semitt er vel umulig å si i dag. Han tektes nok i hvert fall sitt publikum med denne framstillingen av jøden, men han sørget for å gi karakteren Shylock mange nok fasetter til at det er muligheter for å se ham som noe annet enn bare ond.