Det er rart med McEwan og meg. Han er den av de internasjonale samtidsforfatterne jeg har lest flest bøker av, jeg har fulgt ham siden jeg oppdaget ham ved starten av nittiårene, og jeg har lest så å si alt han har utgitt med unntak av Amsterdam. Hver gang han kommer med en ny roman, kaster jeg meg over den med store forventninger. Og det på tross av at jeg synes han har åpenbare svakheter; ofte virker det utpønsket, ofte er stilen for tørr for min smak, ofte gaper han over mer enn han kan fordøye. Men likevel er jeg alltid der når han viser seg, fordi han er så ekstremt bra når han er bra; på intime relasjoner, på seksualitet, på oppvekst og barndom. Om forlatelse synes jeg er veldig ujevn. Første halvdel, fram til Robbie blir fengslet, er suveren. Helt feilfri. Resten av boken vakler av gårde på uvørne føtter. Jeg tror det skyldes at han i denne romanen forsøker på noe talentet hans ikke er stort nok for, han vil gjøre alt i denne romanen, skrive det store episke bravurnummeret. Det er han ikke laget for. Men likevel. Jeg er alltid der for Ian McEwan.
Viser 3 svar.
Kunne ikke sagt det bedre. Akkurat slik er mitt forhold til forfatteren McEwan også. Han skriver med engelsk tørrhet og av og til pompøst på det verste, f.eks i "Lørdag", men er så utrolig bra når det klaffer. Har de fleste av hans bøker liggende, kun lest tre (Atonement, Saturday, On Cecil beach). Rart dette her...
Da er vi helt enige. Og det gjør vel ingenting, gjør det, om ens favorittforfattere har svakheter, de kan man også leve med, så lenge flammen fra det som er bra så å si brenner svakhetene opp?
Du har flere romaner å glede deg til hos McEwan, best av dem alle, for meg, var The Cement Garden, men også f.eks. Child In Time hadde jeg gysende glede av!
Nei, perfekte forfattere får man aldri. I så tilfelle tror jeg det er noe "feil" hos leseren. Skal se om jeg finner "The cement garden" på neste bokrunde. Takk for tipset!
Sist sett
