Fantastisk tittel! Bare en kort setning, og så er vi på innsiden av et sårbart barnesinn. Et sinn som på troverdig vis speiles av forfatteren, som da han skrev boken nettopp hadde blitt traumatisert av brorens død i en ulykke. Denslags melodramatiske grep skal man passe seg for, men her fungerer det. Bortsett fra akkurat dette er denne boken definitivt sakprosa, med en knapp og direkte stil. Gangdal skriver godt, men ikke helt så godt som tittelen vil ha meg til å tro.
Noen har kritisert Gangdal for at han i denne boken tar parti. Det er riktig. Han tar parti for mishandlede, glemte og usynlige barn mot deres overgripere. Jeg har ingen innsigelser.
Dette var boken jeg håpet skulle vinne årets Bragepris. Litt for Gangdals skyld, mer for lille Christoffer, mest for alle de barna i Norge som hver dag må kjempe mot usynlighetens feige forbannelse.
Sist sett
