Bokelskere.no

Nick Hornby vet å skrive, det er lett og han leker seg gjennom den egentlig litt klassisk oppbygde historien. Igjen er mennene taperne, og kvinnen den sterke. Eller, kanskje ikke sterk, men Annie kommer utrolig mye bedre ut av historien enn Duncan. Begge er litt bleike, men det er jo engelskmenn, og ingen av dem blir jeg særlig imponert over. Bokas kuleste karakter er definitivt Tucker Crowe som virkelig har rotet det til for seg i løpet av de 22 årene han har vært borte fra rampelyset. Av en eller annen grunn minner karakteren meg om rollefiguren til Bill Nighy i Love Actually. Det er her den morsomste delen av historien ligger, og det er bra det rykker til litt, for boka tenderer av og til mot å være litt trått.

Jeg likte boka, god underholdning, litt vel mye musikknerdsnakk, men absolutt verdt lesinga. God bok!

Enig med deg, dette var en typisk Hornby. Jeg liker ham! Som vanlig ser jeg for meg en filmatisering når jeg leser Hornby. Engelskmennene fikser så bra å lage filmer av denne type bøker. Tragikomisk feelgood.

Jeg trodde det skulle bli for mye musikksnakk for meg også, men det ble det faktisk ikke. Noe av det finest med Hornby, syns jeg, er hvordan han kan skrive morsomt og engasjerende om ting jeg egentlig gir en lang faen i, som fotball og 80talls musikk.

Som evig musikknerd faller Hornbys musikknerding i god smak hos meg. Særlig digger jeg High Fidelity på det området (gud, de evige musikklistene!), men liker også denne. Denne typen nerding er noe jeg kjenner igjen både i meg selv og hos flere jeg kjenner - og derfor blir den aldri helt fjern for meg. Jeg blir bare sittende å humre i gjenkjennelse. Selv er jeg en person som virkelig har gått inn i hver eneste tekst i Marillions album "Misplaced Childhood" for å finne alle referansene til sitt eget liv låtskriveren Fish la igjen i tekstene (som faktisk er der - ikke bare innbilte, rare ting som Tucker Crowes mest innbitte fans prøver å finne).