Bokelskere.no

Enig i at det går igjen mye eder og løfter som holdes, brytes eller forsøkes brutt her ja.

Det ble jo til at jeg satt og tenkte mens jeg leste: “Har Shakespeare skrevet denne scenen, eller kanskje denne?” men det klarer jo ikke en gang ekspertene å si. Jeg tipper at Shakespeare i alle fall er ansvarlig for en god del av akt 2 der Edward forsøker med alle midler å få hertuginnen dit han vil. Det er både språket, den konsistente bildebruken og persontegningene jeg synes er av Shakespeare-format her. Det er en elegant lekenhet i uttrykksformen i scenene med Lodowick og kongen:

King Edward til Lodowick:

And when thou writest of tears, encouch the word

Before and after with such sweet laments,

That it may raise drops in a Tartar's eye,

And make a flintheart Scythian pitiful;

For so much moving hath a Poet's pen:

Then, if thou be a Poet, move thou so,

And be enriched by thy sovereign's love.

For, if the touch of sweet concordant strings

Could force attendance in the ears of hell,

How much more shall the strains of poets' wit

Beguile and ravish soft and humane minds?

Act II, scene I

I denne akten er det mye snakk om “a poet’s pen”, ”enchanted pen” og hvordan en dikter kan “turn ink to gold”. Dette er vel dikterens kommentar til eget arbeid/kall/misjon? Synes det kunne ligne mesteren å putte inn sånne dobbeltheter som vi har lært å elske!

Ellers er det nok hertuginnens situasjon og ikke minst hennes fars situasjon som gjør inntrykk i denne akten. Hertuginnen blir utsatt for sterkt press, men hun er en ganske tøff dame, det har hun vist i møtet med skotte-kongen David i første akt. Warwick, hennes far, har sverget troskap til kongen, og nå bruker kongen dette for å få Warwicks hjelp til å overtale datteren til å gå til sengs med kongen! Warwick:”It is my duty to persuade, but not her honesty to give consent”. Warwicks moralske dilemma framstilles veldig sterkt synes jeg, og det er virkelig hjerteskjærende når Warwick kommer til sin datter og kaller seg selv “an attorney from the court of hell”.

Warwick kommenterer også kongens forsøk på å overbevise hertuginnen om sin kjærlighet med blomstrende talemåter: ”Deck an ape in tissue, and the beauty of the robe adds but the greater scorn unto the beast”. Det hjelper ikke om det er en konge som ”kaster glans” over utroskapen, det er bare enda mer foraktelig. Glatte, ”glinsende” ord skal dekke over den stygge virkeligheten der en far er nødt til å be sin datter om å gå til sengs med en annen enn sin mann, men talemåter, eller det at taleren er konge, gjør bare virkeligheten enda styggere.

I denne akten er det dype, menneskelige, moralske dilemmaer som drøftes med innsikt. I resten av stykket er det en maktsyk konge som framstilles, men uten den samme menneskelige innsikten. Kongen og prinsen framstilles mye mer svart-hvitt enn hertuginnen og Warwick. Resten av stykket handler om krigen i Frankrike og jeg synes faktisk det blir litt langdrygt innimellom. For dagens leser er det ikke engelsk-mennenes ærerike felttog som gjør inntrykk, og kongen og prinsen er ikke SÅ interessant skildret.

Slutten er også veldig u-Shakespearesk. Stykket ender med nasjonalistiske hurra-rop og trusler til alle som noen gang kunne tenke seg å prøve å angripe England. Er det noe vi har lært av de tidligere historiske stykkene, så er det at Shakespeare absolutt ikke er krigsforherliger på noe vis.

Jeg hadde litt problemer med å komme skikkelig i gang med dette stykket, kanskje fordi jeg visste det er usikkert om Shakespeare står bak det. Men, som deg, kjente jeg historien til hertuginnen gripe meg. Nok en gang en sterk kvinneskikkelse – er enig i at det er noe shakespeariansk over både dialogen og karakterene i denne delen av skuespillet.

Kampscenene grep heller ikke meg, med unntak av da kongen nekter å komme prinsen til unnsetning. Tidligere i stykket kunne vi lese at kongen får sin sønn til å hente hertuginnen til seg, et svik mot både sønnen og hans mor. Det ser ut til at kongen selv har et noe ambivalent forhold til sønnen, som minner ham om dronningen:

Thy mother is but black, and thou, like her,
Dost put it in my mind how foul she is.—
Go, fetch the Countess hither in thy hand,
And let her chase away these winter clouds,
For she gives beauty both to heaven and earth.

I kampens hete, når den unge prinsen ser ut til å tape på kampmarkene, ber Artois og Darby kongen om å hjelpe prinsen. Kongen nekter:

Then will he win a world of honor too,
If he by valour can redeem him thence;
If not, what remedy? we have more sons
Than one, to comfort our declining age.

Kongen er altså villig til å ofre sønnen, det er opp til prinsen selv å vise seg verdig.. Kan ikke si at King Edward framsto så veldig sympatisk her, er enig med deg i at han er temmelig maktsyk og vil vinne, koste hva det koste vil…