For meg var denne boka interessant først og fremst fordi den forteller en historie som kunne vært min egen morfars historie. Akkurat som Knut Nytun seilte han med konvoiskip under hele krigen og var borte i drøye 5 år, og han snakket heller ikke om sine opplevelser etterpå. Ihvertfall ikke til sine barn og barnebarn. Jeg var derfor nysgjerrig på hva Michelet ville skrive etter å ha gjennomgått Nytuns dagbøker fra de 5 krigsårene på havet. Jeg hadde nok forventet meg en noe mer personlig og dramatisk fortelling. Nytun skrev trofast og ganske grundig dagboksnotater i mange år, men jeg savner de personlige tankene og betraktningene som jeg forestiller meg at en ville skrive i en dagbok. Her er det svært nøkterne nedtegnelser av hvor han befant seg, på hvilket skip, og hva han gjorde i maskinen + noen kommentarer til den politiske situasjonen som han fikk høre i de sparsommelige nyhetssendingene på radio og via andre. Enkelte ganger er det rene underdrivelser - hans opplevelser må ha vært mer dramatiske enn hva han gir uttrykk for i dagboken. Michelet har latt Nytuns notater stå helt som han skrev dem, men Michelet skyter inn kommentarer, forklaringer og utdyping som gjør at leseren får en større forståelse av stoffet. Innimellom kommer det også et hjertesukk fra Michelet, feks skriver Nytun i dagboken den 29.november 1944 at "det ble kastet en mengde dypvannsbomber. Særlig ved 20-tiden.Vi gikk temmelig nær land." Til dette har Michelet flg kommentar: "det er det hele om denne dramatiske hendelsen". Knut Nytun må ha vært en svært sindig fyr som ikke akkurat overdriver. Et annet sted skriver han om at skipet skal seile gjennom et minebelte, og at han legger fram litt mer klær enn vanlig og går og legger seg i køya. Snakk om kontroll av nervene! Her kunne en forventet at han hadde skrevet mye om redsel og angst, men om han var plaget av dette, skriver han det ikke i dagboken ihvertfall. Det blir til tider veldig mye detaljer og preg av oppramsing, men leseren får likevel et innblikk i hvordan livet til sjøs artet seg. Men jeg skulle ønske det hadde vært mer utbrodering og beskrivelser av tanker og opplevelser, slik at en leser kunne leve seg mer inn i situasjonen. Dette ville nok en forfatter som Jon Michelet ha kunnet skrive om i en roman. Jeg har ikke lest Michelets sjøromaner, det er mulig han har gjort akkurat det i noen av dem. Dette er jo dramatisk stoff. Men denne boken gir en svært nøktern beskrivelse av konvoifarten.
Sist sett
