Jeg så først Oates snakke om denne boka i et tv-program, og ble litt interessert. Jeg hadde boka stående i hylla og liggende på nattbordet leeeenge… Sånne bøker får man nesten en motvilje mot til slutt. Æsj, kanskje jeg bare skal levere den tilbake, tenkte jeg. Jeg kommer aldri til å få lest den! Med full jobb og en toåring hjemme er det ikke så mye overskudd til å ta fatt på en 600-siders bok. Men til slutt begynte jeg på den allikevel. Og den klarte å overvinne motviljen min og bli en fengslende fortelling selv om de første sidene var litt tunge.
Boka handler om Rebecca, som blir født i en båt på havna i New York i 1936. Foreldrene har flyktet fra nazi-Tyskland mens det ennå er mulig. Ut fra beskrivelsene i boka har familien hatt det fint i Tyskland, faren har vært lærer og begge foreldrene var glade i musikk. Vi skjønner også at de antakelig er jøder, selv om dette overhode ikke nevnes. Faren insisterer på at de bare er tyskere, og dette er den store tingen som aldri nevnes i Rebeccas liv. Men i USA opplever de et enormt fall i status. De møter forakt og rasisme, både som jøder og tyskere. Den eneste jobben faren får er som kirkegårdsgraver, og de må bo i en nesten ubeboelig skur ved kirkegården. Familien bryter snart fullstendig sammen, og Rebecca vokser opp med ustabile brødre som tyranniseres av en alkoholisert far og en mor som stenger seg inne fysisk og psykisk og ikke lærer seg å snakke engelsk. Rebecca hungrer hele tiden etter kjærlighet fra foreldrene og brødrene, men må nøye seg med smuler. Familielivet ender i en tragedie, og snart står Rebecca helt alene i verden. Boka handler om Rebeccas liv og hvordan hun kjemper for å omskape seg selv i etterkrigens USA. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg liker denne boka, jeg er ikke sikker på at jeg liker Rebecca heller. Men hun kjemper så hardt, og klarer seg jo på et vis, og det vil man gjerne som leser. Oates er dyktig til å beskrive mennesker, og alle personene føles hele. Først og fremst viser hun kanskje hvor få valg en ung kvinne hadde på denne tida.
