Forlaget skriver om boken:
Teksten handler om en godt voksen kvinne som har kommet til Svalbard for å arbeide i gruvene. Gjennom nærværet på stedet søker hun å komme nær faren sin, som døde i Kings Bay-ulykken på 60-tallet. Og hun forsøker der igjennom å komme nær noe i seg selv. Boken er et resultat av et spennende prosjekt som hadde utspring i at 15 norske og franske kunstnere reiste til Svalbard i 2004. Et fem dagers opphold i Arktis resulterte i utstillingen "Svalbard – Arktisk Land – rien que l'Arctique" en utstilling som blant annet har vært vist i Tromsø og Oslo. Det var Frankrike som kom med initiativet skulle uttrykke et kunstnerisksamarbeidet mellom Norge og Frankrike.
Tekstene er omgitt av Pierre Dubas nærmest trollske akvareller, blandet med industrielle fotografier som collager. Inne i mellom får vi nesten rene barnetegninger og et par røde røfler som går igjen over sidene. Det er en vakker bok.
Ørstavik er kjent for å få godt frem romanfigurenes tanker, følelser og fornemmelser - samtidig som assosiasjoner, tankespinn og personens forestillinger kommer frem. Det som er så bra er at hun klarer å få til alt dette i et og samme avsnitt. Tekstene hennes gir et stort rom for egne tanker, og ofte så konsentrerte og inderlige at det kan bli krevende lesning. Jeg var på et et foredrag i Lillehammer i forbindelse med Litteraturfestivalen med Hanne Ørstavik, og opplevde møtet ganske likt som i møtet med bøkene hennes. http://www.litteraturblogg.com/2010/06/hanne-rstavik-nansenskolen-260510.html Der alt er klart handler om en kvinne som har mistet sin far og hvordan hun nærmer seg faren ved å møte dette faktum. Det er en vakker bok om tap og savn, om noe som er borte. Boken åpner med denne teksten:
Pappa holdt meg hardt da jeg var liten. Han kom hjem og løftet meg opp og klemte meg inntil seg så jeg ikke fikk puste. Jeg likte det. Det var tydelig
En annen tekst er denne;
Om morgenen når jeg våkner, er det lyst.
Jeg tekker opp rullgardinen, jeg står ved vinduet og ser ut. Jeg ser fjorden, bitene av is som flyter i vannet, vannet er brunt. Det ligger snø på fjellene på den andre siden. Det er mørke striper nedover fjellene der snøen har glidd av, det blir et mønster av striper bortover. Der jeg vokste opp, var det ingen høye fjell. Men det var kaldt om vinteren, og om sommeren, og på vidda var det ingen trær. Sånn ligner naturen på hvordan det er her.
Avslutter med denne lille vakre teksten her:
Det er dette: Linjene, lyset, fjorden, fjellet og kulden. Haugene bortenfor, der ligger du. Det er her, alt sammen, rett foran meg.
Det ligger her, helt klart og tydelig.
Sist sett
