Vesle Kira mister sin mor som ettåring. I voksen alder blir hun spurt om hun noen gang har opplevd en stor sorg. Kira svarer nei. Hvordan kan man vel sørge over en mor man aldri har kjent?
Boken åpner med Kiras sjokk da hun og storesøsteren Åsta finner sin livløse mor i sengen en tidlig morgen. De dytter henne, kiler henne, ingenting hjelper. Snart kommer Hun inn i familien. Farens nye kone fremstår som deprimert, kald og aggressiv. Jentene blir fysisk avstraffet, må greie seg på egen hånd og lister seg på tå rundt i huset for ikke å provosere stemoren. Hun blir kun omtalt som Hun. Jentene straffer henne med ikke å knytte seg følelsesmessig til henne.
Boken er smertefull. Jeg leste boken med en vond klump i magen gjennom alle de 200 sidene. Mest smertefullt var det likevel ikke å lese hva Kira opplevde i barndommen, men å lese om hennes oppfatninger av hva som hendte. Boken er skrevet fra et barns ståsted, hvor boken ikke gir oss noen oppskrift for hva som er rett eller galt, eller hvorfor personene er som de er og hvorfor de utfører de ulike handlingene. Det er vondt å se denne sterke overlevelsestrangen til barna. Det griper deg om hjertet når Kira og søsteren som barn vasker ned leiligheten før barnevernet kommer. De stiller ingen spørsmål om hvorfor de voksne ikke tar ansvar, hvorfor ingen av naboene griper inn. Det bare er slik. De ønsker bare å beskytte sin far og bevare det lille fotfestet de har å forholde seg til.
En sår og smertefull bok, altså. Interessant er den også ut fra et samfunnshistorisk perspektiv da handlingen er satt til etterkrigstiden i Oslo. Landssvikere og nasjonale helter, hvordan man måtte snu på krona, stikkende ullstrømper og omsydde kåper, feriekoloni og utedo.
-Men mest handler det om sorg. En usynlig sorg man ikke tror er der men som man likevel må bearbeide. Bare slik kan man komme videre. Bare slik kan man finne sin skytsengel.
Dette er Eira Storstein sine egne memoarer fra sin barndom, det er forfatteren selv som er bokens Kira.
Sist sett
