Bokelskere.no

Leste denne boka i dag, ingen annen forfatter enn Britt Karin Larsen greier å røre meg og få fram tårene. Hun har en helt spesiell fortellerstil som går rett i hjertet mitt, dette tette, enkle språket som får fran dramatikken uten altfor mange ord. Bøkene hennes er noe jeg gleder meg til, blir gjerne liggende noen dager, som en forventning, en bok som ikke må leses før "riktig tid", og så bruker jeg den tiden det tar å lese den.

Enig i det du sier her.
Jeg har også hatt disse siste bøkene til Britt Karin Larsen liggende på vent ei stund. Nå har jeg lest de to første, og er i gang med den siste: "Som steinen skinner".
Disse tre bøkene om Finnskoglivet beskriver godt slitet og strevet, men også gleden og godene som livet i skogen kan gi.
Det er en egen ro over det hun skriver; hun makter å gjøre menneskene hun skriver om levende.
Det å leve i pakt med naturen, slik folk gjorde i gammel tid, kunne være både tungt og vondt, men på den annen side har vi mistet noe viktig på den måten mange av oss lever i dag. Vi har vel alle forfedre som levde omtrent på denne måten, forfedre som levde av skogen, fangst, jakt, fiske og av å dyrke jorda.

Ja, Britt Karin Larsen skriver SÅ fine bøker! Tenk at jeg ikke hadde fått med meg at bok nr. 3 om Mostanmägg hadde kommet ut, da - tusen takk, Norah, for at du nevner dét i innlegget ditt! Anbefaler også Larsens trilogi om norske tatere til dem som ikke har lest dem (vet at du har lest dem, Norah, for vi har begge kommentert dem i en tråd her inne før) - tatertrilogien er faktisk ENDA bedre enn finnskogbøkene hennes, synes jeg! Og jeg liker finnskogbøkene veldig godt.

Tatertrilogien: * De som ser etter tegn * De usynliges by * Sangen om løpende hester

Eg snakka med ei dame på Sikkilsdalsseter i sommar - om vêr, om stiar, om mygg, om frukost og niste. Dagen etter såg eg helsinga hennes i gjesteboka, skriven under av Britt Karin Larsen.

Ja, jeg er enig med deg i at tatertrilogien er bedre enn finnskogbøkene. Mange hakk bedre, slik jeg husker dem, men det begynner å bli en del år siden jeg leste dem, da.
Nå når jeg snart er ferdig med den tredje boka om dette emnet om Finnskogen (som faktisk er min nærmeste nabo), føler jeg meg nokså fornøyd for en stund med å ha vært dypt inne i det slitsomme livet på skogen i de siste dagene. Det er nesten rart at folk klarte å overleve alle de tøffe vintrene og uårene som var i grensetraktene før i tida. Men det var jo mange som bukket under i de verste periodene også. De sterkeste (og smarteste?) overlevde, og vi er etterkommere etter de av våre forfedre som klarte seg best i disse strenge og tøffe omgivelsene i de kalde vinterlandene her nord.