Sanselighet, kjærlighet, seksualitet og galskap. Romanen er full av lukter; terpentin, blod, jord, kjønn. Kunstneren som ønsker å være i, som eller være kunstnerne i 1888. Det begynner med en sårhet og en lengsel etter den stor kjærligheten som forsvant, men ender med at kjærligheten som kom tilbake blir ødeleggende.
Romanen er godt skrevet, og vipper over i novellesjanger – her må det leses mellom linjene. Synd at jeg som leser til tider blir hektet av sporet da språket blir noe vulgært (vet det er et virkemiddel, men likevel), og at det i begynnelsen var vanskelige å skille tidsperspektivene. Det blir etter hvert en gripende fortelling, hvor galskapen og sykligheten tydeligere og tydeligere trer frem.
”…., og jeg er helt inne nå, inne blant syk lengsel under kunstens største sol, jeg er blitt som dem, som nyromantikkens villeste sjeler”. Erlend Erichsen; ”Sol under jorden”.
Sist sett
