Bokelskere.no

Ja, King John er jo mer kjent som Robin Hoods fiende enn som en karakter i et Shakespeare-stykke for de fleste av oss… I Shakespeares versjon er han heller ikke så veldig sympatisk, i alle fall ikke i starten av skuespillet. Koste hva det koste vil, han vil seire! Mot slutten er det på mange måter en annen John vi møter. Han er sviktet av sine adelsmenn og innser at hans drap (eller ordre om drap) på Arthur har vært feil. Denne feilen prøver han å rette opp…

Selv om jeg leste originalversjonen av stykket, leste jeg også etterordet i den norske oversettelsen. Jeg er enig i at ”Bastard” på mange måter er den som publikum sympatiserer med. Han er den som snakker direkte til oss tilhørere og lenge virker det som om han konspirerer om å vinne tronen etter John. Til tross for at jeg hadde satt meg inn i kong Johns liv og virke før jeg leste stykket, var likevel Henrys inntreden overraskende.. Synes det var litt irriterende at Shakespeare introduserte en så viktig historisk karakter først helt mot slutten…

Det er i hvertfall når Johan innser at ordren om drapet var feil, at alt begynner å rakne. Fra begynnelsen av fjerde akt går det rakt nedover med Johan. I akt 4, scene 2 toer han sine hender overfor adelsmennene: uff og uff, desverre døde Arthur i natt...

Johan:

Jo, jeg angrer;

det bygges ingen sikker borg på blod,

og ingen lever trygt på andres død.

Akt 4, scene 2

Jeg er ikke sikker på om Johan angrer på grunn av det umoralske i å ønske sin nevø død her. Det er heller en innsikt i det utaktiske i den ordren, men han begynner å bli redd her, og han framstår som utrolig ynkelig i scenen der han prøver å legge skylda på Hubert. Enig i at Hubert framstår som en sympatisk person fordi han trosser kongens vilje.

I fjerde akt, scene 3 innser nok Bastarden at dette ikke kan gå bra:

Jeg svimler visst; jeg tror jeg går meg vill

i denne verdens tornekratt og mørke

For hele rikets liv, dets rett, dets troskap

er flydd til himmels (...)

Selv om dette er et middelalder-drama, synes jeg det framstiller politikk på en interessant måte. Jeg følger med på den danske drama-serien Borgen på NRK, som framstiller en dansk regjerings indre liv. Det går an å se paralleller til dagens politiske liv med hestehandler, ønsket om beholde makten for enhver pris, klø hverandre på ryggen så lenge det passer, lojalitet som er lite verdt når det røyner på osv. Tror forfatterne av den serien må ha lest sin Shakespeare.