Bokelskere.no

Kong Johan har jo helt klart ønsket Arthurs død, og i og med at han framstilles som å ha frarøvet Arthur arven hans også, så ligger det i kortene at kong Johan er moralsk ansvarlig for denne guttens undergang.

Og det er jo nettopp moral, eller rettere sagt mangel på moral som er et av hovedtemaene i teksten. Tidlig i første akt, scene 1 sier Elinor: ”Din makt er trygg langt mer enn din rett…” og det er umiddelbart sådd tvil om Johans rett på tronen. Han holder tronen med makt og han er overbevist om at han bare er nest etter Gud på jorden. Jeg lurte litt på hvorfor Elinor så blodtørstig tar parti for Johan og mot sitt barnebarn Arthur? Hun er jo veldig rask til å la Bastarden kalle henne ”farmor”, men nå vil jo aldri han kunne få makt siden han ikke er ektefødt. Handler Elinor også ut fra maktbegjær? Hun backer den sterkeste, Arthur ville bli en svak guttekonge?

Maktmenneskenes blodtørstighet vises også når både Filip og Johan vil angripe Angiers for å tvinge et svar fra dem om hvem som er den rette kongen. De planlegger faktisk å jevne Angiers med jorda i stedet for å prøve mer med forhandlinger.

Johan har ingen hemninger når det gjelder å gjøre som han vil. Når han mangler penger til krigen sender han Bastarden: ”Av sted til England, frende! Skynd deg foran; se til å ta hver gniermunk ved pungen og rist dem godt; slipp fri det fangne gull.” (Johan akt 3, scene 3) Det er også nå han begynner å antyde drapet på Arthur for Hubert. Måten Johan bygger opp denne samtalen der han liksom ettertenksomt snakker i generelle vendinger, og bare antyder og reflekterer for å sno Hubert dit han vil, og legge ordene om drap i munnen på den andre, er mesterlig.

Det er også som om makten, og det å vinne blir et viktigere prinsipp for Johan enn det han virkelig vinner i reelle verdier. Pandulf kommenterer det: ”En selsom tanke: alt Johan har tapt ved dette som han regner som sin seier” (akt 3, scene 4). På dette tidspunktet har Johan vunnet ved Angiers og Arthur er fanget, men Johan er ekskommunisert, han har gitt landområdene i Frankrike til Blanka som medgift, Blanka står på sin manns side og er blitt fiende, Arthur, sin egen nevø har han fanget, vennskapet med Frankrike er over, ressurser er sløst bort på krig, klostrene hjemme i England har fått svi. ”Et scepter som er røvet av en voldsmann må verges like vilt som det er vunnet” sier Pandulf på slutten av tredje akt, og det er virkelig nå det begynner å stramme seg til for kongen…

(Advarsel: Jeg synes det er så utrolig mye å ta tak i i dette stykket, at jeg frykter (igjen) at dette kan utvikle seg til et mer eller mindre alvorlig anfall av munndiaré. Syntes du hadde fått deg nytt profilbilde, Johan S, så jeg måtte klikke for å se det i større format. Ser i grunnen ut som dere har det ganske greit, både du og bikkja med mesteren :))

Må si jeg er litt usikker på Elinors motiver. Antagelig er båndene sterkere til sønnen enn til barnebarnet, spesielt siden forholdet til svigerdatteren er alt annet enn hjertelig. En hver kvinne på den tiden var prisgitt mennene i familien og deres makt; jeg er enig i at det trolig var lettest for Elinor å støtte den eldste og trolig sterkeste av rivalene.. Historiske kilder forteller at Arthur (eller kanskje hans følgesvenner?) prøvde å kidnappe Elinor; en slik handling kan vel få enhver til å støtte motparten?

Stykkets Hubert fikk min medynk.. Han vil så gjerne lyde kongens ord, men ettet å ha snakket med den unge Arthur greier han rett og slett ikke å fullføre ugjerningen. Arthur stagger Huberts besluttsomhet når han snakker om tidligere tider:

Have you the heart? When your head did but ache,
I knit my handercher about your brows,
(…)
But you at your sick service had a prince.
Nay, you may think my love was crafty love
And call it cunning: do, an if you will:
If heaven be pleased that you must use me ill,
Why then you must. Will you put out mine eyes?
These eyes that never did nor never shall
So much as frown on you.

Hubert går med på å forråde kongen og la den unge nevøen få leve.. Dette viser Huberts menneskelige side; han er slett ikke bare et instrument for kongen og en “villain”. Han følger sin egen overbevisning, til tross for konsekvensene denne overbevisningen kan få for han selv.

Enig. Jeg syntes den scenen der kong Johan "snakker rundt" Hubert var så levende. Jeg så kongen for meg gå rundt der på gulvet: "Hubert, Hubert, Hubert..." (Ikke for å ødelegge eller putte rare bilder inn i hodet på andre her :), men jeg greier jo heller ikke å la være å tenke på King John i Disneys versjon i "Robin Hood")

Når det gjelder det å lese stykket i stedet for å se det på scenen, fant jeg et interessant poeng i etterordet til Bugge Høverstads oversettelse. Når man leser stykket, leser man om og om igjen Bastardens replikker og er bevisst på at han som snakker er bastard og ikke har mulighet til å ta over som konge (bastarder hadde ikke arverett). Det er jo Bastarden vi blir kjent med og på en måte blir på lag med gjennom stykket, han snakker til publikum og allierer seg med oss. Men når man ser Bastarden på scenen, er det mulig for en stund å glemme at han er bastard, og der fremstår han egentlig som en logisk arvtaker etter kong Johan helt til prins Henrik dukker opp, ganske ut av det blå...

Ja, King John er jo mer kjent som Robin Hoods fiende enn som en karakter i et Shakespeare-stykke for de fleste av oss… I Shakespeares versjon er han heller ikke så veldig sympatisk, i alle fall ikke i starten av skuespillet. Koste hva det koste vil, han vil seire! Mot slutten er det på mange måter en annen John vi møter. Han er sviktet av sine adelsmenn og innser at hans drap (eller ordre om drap) på Arthur har vært feil. Denne feilen prøver han å rette opp…

Selv om jeg leste originalversjonen av stykket, leste jeg også etterordet i den norske oversettelsen. Jeg er enig i at ”Bastard” på mange måter er den som publikum sympatiserer med. Han er den som snakker direkte til oss tilhørere og lenge virker det som om han konspirerer om å vinne tronen etter John. Til tross for at jeg hadde satt meg inn i kong Johns liv og virke før jeg leste stykket, var likevel Henrys inntreden overraskende.. Synes det var litt irriterende at Shakespeare introduserte en så viktig historisk karakter først helt mot slutten…

Det er i hvertfall når Johan innser at ordren om drapet var feil, at alt begynner å rakne. Fra begynnelsen av fjerde akt går det rakt nedover med Johan. I akt 4, scene 2 toer han sine hender overfor adelsmennene: uff og uff, desverre døde Arthur i natt...

Johan:

Jo, jeg angrer;

det bygges ingen sikker borg på blod,

og ingen lever trygt på andres død.

Akt 4, scene 2

Jeg er ikke sikker på om Johan angrer på grunn av det umoralske i å ønske sin nevø død her. Det er heller en innsikt i det utaktiske i den ordren, men han begynner å bli redd her, og han framstår som utrolig ynkelig i scenen der han prøver å legge skylda på Hubert. Enig i at Hubert framstår som en sympatisk person fordi han trosser kongens vilje.

I fjerde akt, scene 3 innser nok Bastarden at dette ikke kan gå bra:

Jeg svimler visst; jeg tror jeg går meg vill

i denne verdens tornekratt og mørke

For hele rikets liv, dets rett, dets troskap

er flydd til himmels (...)

Selv om dette er et middelalder-drama, synes jeg det framstiller politikk på en interessant måte. Jeg følger med på den danske drama-serien Borgen på NRK, som framstiller en dansk regjerings indre liv. Det går an å se paralleller til dagens politiske liv med hestehandler, ønsket om beholde makten for enhver pris, klø hverandre på ryggen så lenge det passer, lojalitet som er lite verdt når det røyner på osv. Tror forfatterne av den serien må ha lest sin Shakespeare.