Bokelskere.no

For å ta det siste først. Tese og tese fru Blom. Du stiller deg på sett og vis sammen med de som er kritiske til Min Kamp. Det er nærmest umulig ikke å tolke deg dithen at du i det minste synes å mene at Min Kamp er langt fra (for å holde seg til enkle begreper) så "bra" som loads and loads av beundrende kritikere og lesere skal ha det til. Kall det hva du vil. Starter man en diskusjon er det taktisk smart for å få innleggene til å strømme på å komme med en påstand.

Når det er sagt så skal du ha raust med kred for å ha startet denne tråden. Mitt forrige innlegg var først og fremst et utrykk for en generell irritasjon over at når det gjelder Min Kamp så kan tydeligvis hvem som helst mene veldig mye uten å ha lest dem først. Nå ser jeg jo, etter å ha gått litt i min egen felle at dette er noe du strengt tatt ikke er rivende uenig i heller. Dermed må jeg også ta tilbake min insinuasjon om at du uttaler deg uten blygsel og villig vekk.

Jeg må jo si at det er synd at man automatisk skal bli beskyldt for å ha en skjult agenda dersom man stiller seg kritisk til andre forfatteres bøker.

Avslutningsvis vil jeg komme med nok en betrakting. Det kan godt hende jeg vil provosere noen nå, med eller uten grunnfag i litteraturvitenskap. Men jeg syns Knausgård og Kjærstad virker å ha en del til felles jeg. Jeg skal vedde min 10 år gamle Xantia på at de har veldig mange av de samme leserne, og har de ikke begge litt den samme onanerende pretensiøse stilen?

Jeg vil gjerne kommentere ditt siste avsnitt, Evert. Kjærstad og Knausgård stiller for meg svært langt fra hverandre både når det gjelder litterært uttrykk og innhold. Selvskriveri ligger ikke særlig godt for Kjærstad. Hans forfatterskap er mer fokusert rundt den oppdiktede fortelling, nærmest en dyrking av fiksjonen og strukturen i det narrative. Ofte lar han, nesten på en surrealistisk måte, ulike fortellinger flette seg inn hverandre (blant annet inspirert av 1001 natt).

Altså, der Knausgård er sannhetssøkende gjennom å skildre sitt eget liv, søker Kjærstad det egentlige i tilværelsen gjennom fiksjonen. Dessuten: Der Knausgård bruker sammenlikninger og et relativt ordrikt språk, bruker Kjærstad en enklere språkform, ofte med korte setninger, eller bruddstykker av setninger. Det kan være et godt stykke til neste punktum, men ofte brukes annen tegnsetting for å skape flyt i språket. Kjærstad søker etter språk som sprenger grenser. Han skaper egne ord og uttrykk og tester ut nye måter å bruke språket på, mens Knausgård har lagt seg tett opptil et mer tradisjonelt formspråk.

Jeg opplever Kjærstads og Knausgårds forfatterskap som to like ulike litterære univers som om man skulle sammenlikne Hamsun og Ibsen. Nå må det igjen sies at min referanseramme når det gjelder Kjærstads bøker er betydelig mer omfattende enn Knausgårds (der jeg altså kun har lest én bok fra perm til perm i tillegg til enkelte utdrag av andre bøker).

Kjærstad kunne aldri ha plassert seg selv, som menneske og forfatter, i sentrum av begivenhetene i sine fortellinger. Jeg opplever det faktisk slik at der Knausgård ser innover på sine egne opplevelser av det å elske, onanere, få barn osv., er Kjærstad gjennom sine bøker opptatt av å se utover. Der Knausgård lukker oss lesere inne i sin lille verden, er Kjærstad grensesprengende.

Interessant. Jeg leste helt tilfeldig MK4 mens jeg hørte Kongen av Europa på lydbok. Språket og tilnærming er jo forskjellig men jeg opplevde at de på mange måter beskrev den samme mannen. Knausgård, pinlig og utifra seg selv. Kjærstad, usannsynlig og fiktiv, og hvorfor, hvorfor ligger hele tiden under.

Så jeg er enig med Evert at det er mye likt, stadige hentydninger til litteratur, musikk og mannen som strever med å finne seg til rette i verden.

Det blir vanskelig for meg å fortsette denne diskusjonen, da jeg ikke har det samme sammenlikningsgrunnlaget som deg, Ingalill. Jeg opplever bare generelt en sprikende kontrast mellom det å skildre sitt eget liv og det å bevisst bruke mysteriene i den fiktive fortelling som utgangspunkt for historien. Begge forfattere forsøker sikkert å finne fram til den egentlige meningen i tilværelsen (gjør vi ikke alle det?), men på to så fullstendig avvikende måter.